Mandagslista 13

Dette har vært uken for menn! Har bare hørt på karer denne uka, og rapmusikken har utvilsomt vært i retrograde. Savner å føle meg tøff på rapkonsert. Lage bassfjes når det kommer på en bøllete beat. Låtene under er både harde og myke, men alle er helt krem!

Mandagslista finner du som alltid nederst i teksten!

KL.5 – Natnael. Prod: State

Nora Collective medlemmet Natnael hopper inn i r&b-ringen og milly rocker Isah rett i trynet! Vi har en heftig contender for Norges svar på en slags Usher/ The Weeknd-hybrid. «KL.5» er en glatt og sexy låt. Hvis denne svisken her spilles på klubben, må man muligens sette opp et sånt: «Fare! Glatt gulv-skilt». En spennende artist fra Playground og litt utenfor deres lane å gi ut. Jeg hyller det.

Whole Life – Perfume Genius. Prod: Blake Mills

10. august 2017 stormet jeg ut av siste konsert på Øyafestivalen, kastet meg inn i en taxi med en venninne og råkjørte gjennom byen til John Dee. Taxisjåføren spilte masse 50 Cent. En av konserthøydepunktene dette året spilte nemlig på Øyanatt, og maratonet for å rekke det var verdt det.  Det var ingen ringere enn Mike Hadreas kjent under artistnavnet Perfume Genius. Som en heterofil hvit mann i 20-årene har jeg ikke hatt så mange LGBTQ-ikoner i livet mitt, men hvis jeg skal ha en, så er det Perfume Genius. Hadreas har en overjordisk stemme og en stemme som formidler mer følelser enn selv den mest rørende Pixar-film. Han er ute nå med et helt utrolig album og låten «Whole Life» er bare den magiske åpneren fra albumet. Hør, grin og voks som et fuckings menneske da vel!

Guillotine (Swords) – Raekwon og Ghostface Killah. Prod: RZA

Only Built 4 Cuban Linx er kanskje det beste soloalbumet fra en av Wu Tang-medlemmene? Denne låten her en nådeløs tekstlevering over en støvete tromme og en ganske enkel gitarloop. Attituden til Raekwon er helt uten sidestykke her. Dette er låten som får meg til å føle meg kul når jeg går. Låten er verdt å høre nesten bare for hvor smuud Ghostface Killah kommer inn på beaten for sine vers. Dette er peak 90-tallet!

Woo Woo Woo – Naeem og Amanda Blank. Prod: ?

Naeem var egentlig en fullstendig ukjent artist for meg før bandet Konradsen delte en låt av han på sin Instastory. Etter de delte den låten har det kommet to nye singler, alle sjangeroverskridende hiphop-låter med bred inspirasjon. Denne gangen er det en rap-låt som leveres over noe skikkelig Detroit-house-aktige greier. Sykt hard beat i høyt tempo akkompagneres av like nådeløse vers i samme tempo. Dette er en grov låt og. Vanligvis ikke noe jeg tenker over, men dette er noe rauncy greier. Låten jeg ville skippet over hvis jeg hadde mange folk på besøk.

Colouour – Moses Sumney. Prod: FKJ, Moses Sumney

Denne så du komme! Denne jazzete, soulete kritikerfavoritten med den drøye falsetten. Mannen så kul og pen at alle vil være han. Hvert fall kritikerne. Albumet litt irriterende døpt græ er en nydelig time med lydlandskaper, kriminell falsett og eksperimentell jazz. Alt pakket sammen i et elegant og seksuelt univers. «Colouour» er en flørtete ballade, nydelig orkestret. Hold på mannen eller kona, dette er skamdigg.

Gold BB’S – Conway the Machine. Prod: The Alchemist

Jeg skal innrømme at alle rapperne fra Griselda er dritskumle og selv om de ikke skjønner en dritt av hva jeg skriver så hadde jeg ikke turt å skrive noe negativt om noen av de. MEN, heldigvis så er New York-rapperne en talentfabrikk så det blir ikke nødvendig. Conway the Machine er ute med den kompakte skiva LULU. En mørk og skitten plate som for det meste handler om å slenge dop, å gi damer pikk og det som verre er. Kildematerialet er mørkt som bar det, men leveringen, produksjonen og den generelle stemningen får frem et mørke i meg – et deilig mørke.

Party people – Vince Staples. Prod: Zack Sekoff

Vince Staples sin Big Fish Theory fra 2017 er fortsatt en av de mer innovative rapskivene jeg hører på. Klubb og techno beats møter Staples sin kompromissløse rap og resultatet er et navlebeskuende blikk på rapindustrien og musikkbransjen som helthet. «Party people» er en av albumes hardeste låter. Introen er illevarslende, som om Vince nærmer seg – klar for å hoppe på deg. I stedet fyrer han løs med en hardtslående flow som minner oss på hva han er i stand til å levere bak mikrofonen.

Lista oppdateres hver mandag!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s