Ofte er det helt andre ting enn musikken som avgjør om du får pressedekning som musiker

Har bra musikk nyhetsverdi i seg selv?

Foto: Privat.

Det er ganske innforstått for de fleste at smak i musikk er en subjektiv følelse, min definisjon av «bra» kan muligens bety like lite for deg som sosialisme betyr for en glassmanet.

Likevel kjenner jeg på et slags behov for å være insisterende om min subjektivitet i forbindelse med slik en tekst. Dette er ikke en tekst hvor det skal drøftes hva som er bra eller av høy musikalsk kvalitet, fokuset vil heller ligger på hvorfor disse faktorene ofte ikke er godt nok til å havne i pressen.

«Spennende artist med sterk personlig historie»

Hver uke fylles e-posten av pressemeldinger. En del av musikken er ikke veldig bra, noe er fantastisk, men det meste er mediokert, en slapp firer.

Innholdet i disse pressemeldingene varier også. Noen av dem inneholder lange tekster med sterke historier, dødsfall i familien, behovet for å representere egen minoritet eller aktivistiske sangtekster med ørten ulike paroler.

Andre kan være en gruppe unge mennesker fra en vilkårlig musikkinstitusjon som har satt sammen et funk/jazz-hybrid prosjekt etter de møttes i en komposisjonstime. En annen gang er det kanskje en beatmaker med altfor mye tid som lager samplebasert lo-fi rap. Felles for begge er at de ikke har en eneste knagg med noe Lindmo-vennlige anekdoter. De har ikke hatt det merkbart tøft i barndommen, de synger om kjærlighet, biler, penger og sommernatta og er ikke nødvendigvis talerør for et titalls politiske organisasjoner.

Det eneste de to eksemplene har til felles er at de begge har laget forbannet bra musikk heldigvis finnes vedlagt som Soundcloud-lenker.

Så hva er problemet? Jo, artister uten andre knagger enn at de lager bra musikk er svært vanskelig å pitche. Disse artistene faller mellom stolene og mister ofte muligheten til å bli anmeldt og omtalt i media.

Flere som har skylden

Selv om det alltid finnes hederlige unntak er det en vedvarende trend at det er artistene med historiene og staffasjen som ofte blir prioritert av media, og fingrene, de kan pekes i flere retninger. De større avisene må se på nyhetsverdien til en artikkel, en anmeldelse eller et intervju. Og på et tidspunkt har lesertallene pekt på at tekster som bare handler om musikken og hvor bra den er, ikke leses nok. Det er ikke nok knagger eller nok konflikt, og selv om anmelderen har smelt til med en glovarm 6’er på terningen veier det mindre enn om teksten hadde hatt en identitetpolitisk slagside.

Aviser og media er dog avhengig av lesere, og følgelig betyr dette at leserne ikke belønner skriveri om bare god musikk og vil mye heller lese om konflikten eller personen rundt, noe hele Tix-sirkuset lærte oss. Her må alle lesere av musikk og kultur ta i et tak og engasjere seg i den sakte journalistikken som ikke belønner denne formen for journalistikk, men streber etter å fremheve den subjektive gode musikken.

At noe er «bra» må være bra nok

Å lære mer om en artist eller et band er viktig for å få et nærere forhold til musikken, det gir oss en større emosjonell forståelse som kanskje hever kvaliteten på det vi hører. Og selvsagt er artister og musikere med noe å komme med mest interessant i det store bildet, men igjen, historien, konflikten og staffasjen kan ikke være de eneste salgspunktene avgjørende for om musikk har nyhetsverdi.

Hvis det er sånn at en ung artist med suveren musikk ikke blir vurdert som årets nykommer hos Spellemann fordi de ikke har blottlagt sjelen på en podkast, da er det noe i veien med hvordan musikk blir dekket.

Ikke rent sjelden må jeg som journalist tidvis motvillig kokkelere frem en vinkling basert på noe annet enn selve musikken. Erfaringen tilsier at musikken ofte ikke er nok for at artisten eller bandet skal få spalteplass. Dette kan føles kunstig. Spesielt når du helst vil bruke plassen på å redegjøre for hvorfor artisten, albumet eller konserten var fantastisk. Men redaksjoner er fanget av leserne og vi som lesere har vaner som ikke belønner den sakte journalistikken ribbet for sensasjonalisme.

Signaleffekten kan for mange musikere bli at de føler et behov for å konstruere et salgsvennlig narrativ fordi jobben i studio ikke er nok til å stikke ut i innboksen. Resultatet kan bli at noen artister vokser på feil grunnlag mens andre bare mister troen på bransjen som ikke ser de.

En idealist vil at det skal la seg gjøre å skrive om musikk hvor konteksten ikke er definerende for om noe kommer på trykk.

 Gjør bra musikk klikkvennlig igjen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s