Langsom vandring i behagelig tempo

Design: George Ofori.

G-Hør av Amalie Holt Kleive – De Løper Der Jeg går.

Vugger oss inn i en dansbar transe

Den jazztrente vokalisten Amalie Holt Kleive slapp debutalbumet De Løper Der Jeg Går den 17. februar 2022, og gjorde på mange måter det riktige valget ved å trå frem i rampelyset ca 5 fem meter foran seg. Hennes fortid i jazzmiljøet, og med backing vokal-oppdrag for artister som AURORA og Metteson har absolutt gjort godt – men undertegnede er utrolig glad for at vi får den særegne amalieske fremtoningen på 11 låter i en fullengder. 

Temposkiftninger er en del av gamet når Amalie tar oss med fra turer i gresset til iskald klubbing. Fra raskt og kaotisk på «Syre», til mørk og nedsakket på låta «Rene», som for øvrig på spektakulært vis leder inn i albumets soleklare høydare: «Sier Ingenting». Synergien mellom disse kontrastene, er en maskindrevet, pulserende varme: det amalieske.

Det eklektiske lydbildet som formes i møtet mellom jazz, store poprefreng, intrikate elektroniske rytmer og bunnsolid låtskriving er noe av ingrediensen i Holt Kleives univers. Hennes way with words røper umiddelbart at dette er en musiker som er vant til å skrive. I møte med forskjellige produsenter (Vetle Junker, Peder Kolsung) får man hele spekteret fra dansbart til nedtonet. 

Å starte med sporet «Sovnet i Gresset» er et viktig utgangspunkt for å skape de kontrastene som driver albumet. Når hun våkner fra luren i solen, starter hun på en selvoppdagende ferd der egen barndom, relasjoner og fremtid kommer under lupen. Standout-linja i sistelåten «Igjen» (Jeg vil bare være fri / Igjen) er med, og tematisk stadfester at Amalies tanker, som kanskje har gått løpsk i eget hode, nå vil ut og deles.

Stikkordet her er at mens alle skynder seg omkring henne, så skjer denne prosessen i hennes tempo.

De Løper Der Jeg Går er ute på Eget Selskap.
Foto: Xin Li.

Skinner i det underkommuniserte

Nettopp av denne grunn fremstår Holt Kleive som en formidabel formidler. Vi “stoler” på henne med en gang fordi hun utviser en selvtillit i fremføringen; uten å måtte rope eller skape et større vokaldrevet lydunivers enn nødvendig. Dette er noe hun behersker med stoisk ro og hell på låta « Ser du Nå», plassert helt riktig sekvensielt i albumet etter Kjetil Møsters energirike saksofonsolo på slutten av «Syre».

Den indre kontrasten i låta er bemerkelsesverdig: synthmelodien som aldri viker fra den behagelige progresjonen – og kicken som pulserer og gjør låta uimotståelig dansbar. 

I sum er dette et album som beveger seg smidig gjennom takter, historier og lengde, og er på sett og vis satt opp perfekt til livespilling. Coveret til plata vekker intriger også, med en maskert og dryppende skikkelse i forskjellige blånyanser som stirrer uttrykksløst på oss.

Med et skudd i mørket vekker denne skikkelsen sammenligninger med den greske gudinnen for hell og lykke, Tyche. Om dette er en del av det amalieske bevisst er det kun én person som kan svare på, men det er ikke noe tvil om at Holt Kleives evne til å vugge oss i en dansbar transe gjør henne til et av landets mest spennende artister fremover.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s