Jøger lager popmusikk under prefikset «drømmende» med tydeligere assossiasjoner til artister som Connan Mockasin, Soft Hair, Beach House, Mac Demarco og norske Jakob Ogawa.
Redaksjonen har talt, altså meg: Dette er de ti låtene jeg har satt aller mest pris på i året som har gått. Den norske musikken har imponert med stor sjangerbredde og et voldsomt overskudd av kreativitet noe årets topp 10. illustrerer!
Denne uken syns jeg vi kan tenke på alle stedene rundt oss vi liker å oppholde oss. Har du en favorittcafe? En lokal butikk eller en konsertscene du vil at skal være der når pandemien er under kontroll?
Som musikkjournalist kan man først som sist bare gi opp å få med seg all musikk der ute. Ikke engang all norsk musikk lar seg skumme gjennom. Mye av det er dritt, en del av det er helt topp, men det aller meste er bare helt ok. Middelmådig musikk er et enormt fjell.
I slutten av mai fikk jeg en mail fra en danske. Ikke et stor sensasjon i seg selv, men alltid stas. Dansken var en viss Lewis B. Parker (22) fra Roskilde. Låten var «Månetegn», en croonete, jazzete og merkelig låt som ga umiddelbare assosiasjoner til King Krule og albumet The Ooz