Konserthøydepunkter på by:Larm
Du vil ikke tro hva jeg syns om årets by:Larm-konserter
Stor sjangerbredde, utrolige flotte og noen ganske middelmådige musikkprestasjoner. Slik var by:Larm – slik det alltid er.
Festivalen begynte ufattelig sterkt med et band som ikke engang var en del av det offisielle programmet. På off:Larm-kvelden på Tilt spilte Vegard & Ivar Band for et publikum som egentlig ikke var helt forberedt på hvor dyktige musikere de skulle se. De spiller raffinert indiepop med vanvittig gode melodier og to knallsterke vokalister. Sofie Tollefsbøl som også synger i Fieh, og Christian Østreng Franzén. Det litt overkvalifiserte bandet spilte et feilfritt sett som bød på plenty med lekenhet og erotiske gitarsoloer. Book de til større scener – sleng et NOPA-stipend deres vei!
I den chille indieverden var også Brigt på Revolver et forventet høydepunkt. Den nostalgiske popen bød på innslag av soul og house. Bandet virket sjenerte og litt nervøse, egentlig slik nykommere skal være. På en festival med forholdsvis få faktisk ferske artister var det flott å se debutanter som leverte bra i en av Oslos mest kjente konsertkjellere.
Sonisk supernova
På klaustrofobiske Kafé Hærverk stod vi som sild i tønne og ventet på Kanaan. By:Larms mest spennende instrumental act. Den proggete, psykedeliske trioen myrdet trommehinner og tok oss med på noen intense musikalske reiser. Spesielt trommeslager Ingvald André Vassbø spiller som en mann besatt – kanskje av avdøde The Who-trommis Keith Moon? Kanaans eksperimentelle jazz er velspilt og engasjerende.
Engasjerende var også erstatteren Fakethias. DJ og produsent Mathias Humlen ble satt inn til å spille på Sentrum Scene i ganske siste liten og det var forholdsvis øde i den gigantiske salen. Den aggressive gjennomtrengende teknoen var likevel en nødvendig ørerens for en forholdsvis lav-bpm konserthelg.
Ujevn larm
Via Ingensteds ble det tid til r&b og pop. Først gjennom Zee, det nyeste tilskuddet til Mutual Intentions-labelet. Erykah Badu-aktig på sitt beste, litt anonym neosoul på sitt verste. Bedre hooks og mer melodiske partier kan være nøkkelen for den svært lovende artisten videre i karrieren. Gode vokalprestasjoner ble levert av Baby Rose, en av få amerikanske artister på programmet. En uventet og dyp vokal som var nærmere ren pop og soul enn noe annet. Helt uventet var også svenske Hannes! Den nokså introverte grønnhårede svensken leverte en av by:Larms mest engasjerende vokaler – eller hvert fall fra guttenes side. Pop og alternativ r&b i en veldig skandinavisk og jantelovete forpakning.
På hiphopfronten var by:Larm mer sprikende. Danske Emil Stabil var en skikkelig kalkun. En substansløs halvtime som ikke var så underholdene som man kunne forvente fra Roskilde-favoritten. Uengasjerende og slapt. Når du har en DJ/hypeman de første ti minuttene av et halvtimes langt sett så viser det hvor seriøst du tar det.
Skuffet ble jeg også av norske Dutty Dior. Mikstapen Para/Normal har sanket popularitet for den unge artisten – men det er først med «HALLO» sammen med Isah at Dutty gjorde seg husholdt. Isah leverte selv imponerende konserter under årets by:Larm, men på egenhånd så faller Dutty Dior gjennom med litt lite særpreg. Live ter han seg og høres ut som en Travis Scott klone. Det er fascinerende lite innhold fra hans side i liveshowet. Han nailer estetikken og væremåten – ja til og med Travis Scott sin signatur headbanging. Men som artist sliter jeg med å se ham som noe annet enn ren etterligning, hvert fall slik liveshowet hans er nå.
Konserten hans på Sentrum Scene var profesjonell posering med sterkt lysshow og drøyt velproduserte beats. Mannen selv leverer tunge autotune-vers som ikke klarer å feste seg. Etter endt konsert er det vanskelig å vite om det var «Kald Djevel» eller «Balmains» vi hørte som siste låt. Dutty Dior må jobbe med eget uttrykk for å unngå å bruke samarbeidet med Isah som en karrierekrykke.
Damene vant by:Larm
I ren hiphopkvalitet så var det Tøyenjenta Musti som vant. Hennes selvsikre nesten militante show på Sentrum Scene imponerte med helt unik tilstedeværelse og tekniske ferdigheter som rapper. Hun navigerer lett mellom sentimental rap og rene energibomber som «lion king» og «flex». Beaten på sistnevnte er helt absurd hard, et soleklart høydepunkt. Med en så hard basslinje som på nevnt låt burde hun «tease» den mer før hun kommer inn på vokal – la spenningen bygge seg opp. Bortsett fra det så var Musti det beste jeg så på rapfronten under årets festival.
På festivalens siste dag var det Okay Kaya og Charlotte Dos Santos som dominerte. De to damene bragte store deler av festivalen til skam med sine ulike og minneverdige sett – begge i Kulturkirken Jakob, by:Larms beste venue.
Okay Kaya var proff og personlig. Sjenert og ekstrovert. Personlige tekster, en nydelig stemme og godt samspill med bandet tok soveromsprodusenten ut av soverommet. Ekstra spesielt var liveversjoen av «Ascend And Try Again» og «Dance Like U». Det var noe med det å høre Kaya Wilkins synge: «Do you dance like u fuck, or du you dance like you make love?» i en kirke, som virkelig satt spor.
Charlotte Dos Santos på sin side er for god for by:Larm. Nattens siste konsert ble også den mest profesjonelle. Jeg ble helt klaustrofobisk der jeg stod, for bandet spilte så tight! Den jazzete soulen Charlotte leverer i egen liga når det kommer til musikalitet og kvalitet. Hun har en av Norges mest spesielle stemmer og jeg sidestiller henne med Solange, Janelle Monáe og Kelsey Lu. Gjennom kvelden hadde det vært en del prating under konsertene i Jakobkirken. Men på Charlotte sin så var det veldig stille. Det var en magnetisk stemning som kun ble brutt for et øyeblikk da Charlotte ba om å få starte en sang på nytt.
