Mandagslista 6
Ryktene skal ha det til at det er en ny mandag. Personlig føler jeg meg litt som det Spiderman-memet hvor Peter Parker er i et rom fullt av Spider-men og alle peker på hverandre. Men musikkens verden er herlig konsekvent og fortsetter med å være lyspunktet i denne rare limbotilstanden. Her kommer låter jeg har kost meg med i uken som har gått!
Du finner alle låtene i den voksende Mandaglista nederst i saken!
The Year Is Over – Konradsen. Prod:?
Dette er Konradsens første låt i 2020, og det deilig å ønske et av mine favorittband velkommen tilbake. Vokalen til Jenny Marie Sabel harmonerer med seg selv, du blir pakket inn en flere vokallag over en forholdsvis enkel produksjon. Forsiktig piano høres langt bak i produksjonen, bak en avslappet tromme. En herlig melodisk vokaldrevet låt for innetiden.
Gi meg tid – Softcore untd. Prod: Emir Hindic, Mathias Humlen og Vetle Junker
Debutalbumet er ute. Anmeldelse av det bør du lese borte på Subjekt. Singelen «Gi meg tid» ble sluppet som singel i forkant av skiva, men jeg bemerket meg den egentlig ikke da. Dessuten så funker låten veldig mye bedre i kontekst av albumet. En pessimistisk poplåt om plagede unge menn. Catchy og akkurat passe sentimental. Høydepunktet med låta er egentlig hvor sømløst Hindic lurer seg inn på første vers. Elegant tekstlevering som rir beaten godt.
Sparkly Eyes – Mats Wawa. Prod: Petter Haugen Andersen
Hvis du noen gang har hørt på retro-rock-pop-bandet Foxygen så er Mats Wawa uten tvil noe for deg! Mats Wawa er ute med retro-perlen Rock Omelette akkurat nå og albumet er krydret med nostalgisk poprock fra øverste hylle. Velprodusert og ekstremt smittende greier. I likhet med Foxygen så er Mats Wawa litt teatralske, det låter litt som en rockemusikal, men på helt riktig måte. Hvis du har savnet et klassisk band fra Norge og tenker at det bare handler om soloartister og hiphop så er «Sparkly Eyes» og resten av albumet noe som vil glede.
Hver gang når - Kjartan Gaulfossen og Ol’ Burger Beats. Prod: Ol’ Burger Beats
Trønder-rap og lo-fi-hiphop? En kombinasjon du ikke visste du trengte i livet ditt. «Hver gang når» er en av de sterkeste sporene fra EP’en ved samme navn som slapp den 27.03. Gaulfossen leverer med behagelig flow og Ol’ Burger sampler elegant pianolyder og støvete trommer. Hvis du også kan bli lei av Oslo og Bergen i rapen din så anbefaler jeg dessuten å teste ut en annen dialekt på øret.
Do you – Knxwledge. Prod: Glen Earle Boothe
Produsent og virtuous Knxwledge slapp nå på fredag den elegante beattapen 1988. Han er kjent for mange som ene halvdelen av NxWorries sammen med Anderson .paak, men den moderne legenden har også produsert for Kendrick Lamar, Earls Sweatshirt og Ghostface Killah. Stones Throw Records’ egen husprodusent kan man nesten kalle han. Låten jeg har valgt er egentlig bare en av mange høydepunkter på hans nyeste. Nyt som bare pokker.
Crosses – Stove God Cooks og Roc Marciano. Prod: Roc Marciano
Godfather shit! Long Island-rapper Roc Marciano har uten forvarsel sluppet en av årets mest gate skiver. Dette er New York-rap helt inn til beinmargen. Det føles nesten riktig å bli ranet med kniv når jeg hører på denne. Stå foran komfyren å kokkelere alt annet enn mat. Reasonable Drought som album har jeg ikke kommet meg helt gjennom enda, men låten «Crosses» stakk seg ut med det samme. Sterk rap, sterk! Ikke la politiet få med seg at du hører på denne.
Where you belong – Little Dragon. Prod: Little Dragon
Svenske Little Dragon er et band som jeg alltid har vært litt ambivalent til. Mest fordi de har levert så ujevnt. De kan gå fra fullstendig intetsigende pop til sjokkerende vellykket sjangersjonglering. De er nå ute med sitt sjette album: New Me, Sam Us og «Where you belong» er lett låten som skiller seg fra resten. En bassdrevet funkballade. En frekk litt bassslap ala Steve Lacy får meg til å smile hele veien gjennom. Vokalist Yukimi Nagano imponerer også sterkt. Hun veksler mellom et dypt og sjelfullt register til en mer feminin og poppete falsett.
Spillelisten oppdateres hver mandag!