Mandagslista 7
Søren klype, jaggu er det mandag igjen! Nå betyr jo egentlig ikke konseptet mandag like mye som det gjorde for fire uker siden. Folk driver mye rundt, angster og jogger. Mange baker semivellykket surdeig – alle behandler levern bra. Men heldigvis så kommer det fortsatt ut mye knallbra låtær, hver jævla uke! Så her kommer en solid neve med anbefalinger som du kan ta med inn i denne uka!
Som alltid ligger Mandaglista nederst i saken. Oppdatert og stadig fetere!
Stranger In The Hallway – Great News. Prod: Even Kjelby
I presseskrivet til denne låta så står det at «den norske daze-pop-trioen Great News, har skapt et lydspråk som bryter gjennom alle soniske grenser». DET er ikke sant. Har du hørt på noe indie-psykedelika ala Tame Impala de siste årene så hører du at det ikke har blitt brutt mange grenser. Men herregud da! Man trenger jo ikke det. Deres nye låt groover som bare faen den, den er dritbra, den skiller seg ikke ut her i verden, men det er raffinert psykedelisk pop dels Jai Paul, dels T-Rex og dels Tame Impala.
Bean – Orions Belte. Prod: Øyvind Blomstrøm, Kim Åge Furuhaug og Chris Holm
Surfete 70-talls, loke rundt ute i sola musikk. En deilig instrumental perle fra Orions Belte. Et band som er Norges svar på Khruangbin, hvert fall når det kommer til ren chillhet (legg til i ordliste). Chille gitarer og slappe trommer, paraplydrinker rett i nebbet! Dette er en låt som går i «Sommetid-lista». I dag tipper gradestokken over ti varmegrader så du kan jo spille den på vei til polet for å hamstre vin til påsken? For eksempel.
72 Prosent (agua pt. ii.) – Neste Planet. Prod: Kvam
Linni og Kvam sine forente krefter har blitt til albumet AGUA. En herlig og eventyrlig sak med flere høydepunkter. Trekker frem denne luggete sangen om vann. En avslappende loop av en nynnende kvinne kompet av enkel piano gjør opp bakteppet, og Linni tryller oss avgårde vekk fra alle slags bekymringer. Jeg anbefaler i grunn hele albumet, men spesielt denne låten føler jeg har høy nytteverdi i en bekymret tid.
Guest List Etiquette – Ivan Ave feat. Joyce Wrice. Prod: Eivind Øygarden, Ringgo Ancheta og Devin Morrison
En herlig neosoul-r&b-rap-blend. En låt om alle som havner på gjestelista. En elegant måte å takke alle involverte, samt et godt stikk til alle de som prøver å snike seg inn på gjestelista ufortjent. Dere vet hvem dere er! Joyce Wrice sin silkemyke vokal er et velkomment innslag på den bakpå beaten og komplimenterer Øygardens egen flow perfekt. Det er noe deilig 90-talls over estetikken her.
Dragonball Durag – Thundercat. Prod: Thundercat
Bassguden Thundercat er ute med albumet It Is What It Is. En hypet album som fortjente hypen. Albumet som helhet bærer for det meste preg av jazzinspirasjon mens «Dragonball Durag» er teftet mer på funk føler jeg. Thundercat spiller som bare rakkeren på sin Ibanez og leverer tekst i stilen: Jeg har en fet durag på, skal vi pule? Den lyse falsetten Thundercat lener seg på passer som smør på nystekt brød her. Det er som om mannen har lagt seg i det lyse registeret for å alltid kunne spille bass. Låta er litt mer spillelistevennlig enn resten av albumet, et album som nytes best som en hel pølse.
Someday – triple j Like A Version – Julia Jacklin
«Someday» er et cover av The Strokes. En av de finere låtene Julian Casablancas har skrevet. Men hos The Strokes får du egentlig ikke tid til å dvele ved tekst. Tempoet er for raskt og innspillingen for støvete. Alt-country-artist Julia Jacklin gjør noe med dette. Det er det klassiske tilfellet hvor en bedre vokalist synger sangen til en bedre låtskriver. For Julia Jacklin får Casablancas’ låt til å skinne i dette rørende coveret. Hun har en sjarmerende liten americana-knekk i stemmen og hun lar ordene henge, det blir rom til ettertanke og gåsehud. Dette er låten du synger på når du går tur denne uken tror jeg.
Still – Macy Gray. Prod: Andrew Slater
Ja, jeg vet at denne sangen er fra 1999, men denne anbefalingsgreia var aldri ment for utelukkende ny musikk. Og denne utrolig nydelige låta ble spilt på anlegget hele forrige uke. Jeg syns helt klart at debutalbumet til Macy Gray er det beste. All den koringen og gleden som bare gjennomsyrer hele greia. Og «Still» er så håpefullen ballade at det er til å bli rørt av. Stemmen til Macy er helt latterlig bra. Hun ble muligens ufortjent satt litt i skyggen av Alicia Keys og Lauryn Hill i kommersiell sammenheng, men som artist kan hun synge fletta av de fleste!
Spillelisten oppdateres hver mandag!