Mandagslista 21
Det er fellesferie, felles verdens krise og generell traus stemning i verdenssamfunnet. Ukens bunke er til tross for dette større enn vanlig og gravingen har vært desto dypere. Men jeg likte også den nye Billie Elish-låta. Hun er flink, og jeg er glad hun ikke forblir en hviskesanger.
Ny musikk i lista hver mandag!
Bim Bam – Skatebård. Prod: Skatebård
Ørstamannen/væringen (??) Skatebård er passe kjent for så mangt. Sidebrok, et skjegg og en caps som tilsvarer en som fortsatt brygger IPA i garasjen, men viktigst av alt: Dansemusikk. Den litt vage sjangeren som alle skjønner hva betyr, men som betyr så mangt. Skatebård er en av de mest underholdende Dj’s man kan få med seg hvert fall og hans salige blanding av techno, house og disco har fått meg til å smile mang en tur i kvartalet Blå x Ingensteds. Han nyeste bidrag til dansegulvet «Bim Bam» fenger meg spesielt med den lekre synthen som pøser i rene kaskader fra rundt 2 minutters-merket. Hurra for klubben!
Vast Ovoid – Devendra Banhart. Prod: Noah Georgeson
Denne litt rare søte låten fra den konsekvent sterke indie-folkeren Devendra Banhart starter med forsiktige slag på xylofon. Eller er det glockenspiel? En av disse perkusjonsinstrumentene hvert fall. Slagene baner vei for en renere folk-produksjon som vekker assosiasjoner til Simon og Garfunkel, men med en latinsk vri.
Automatic Driver – La Roux. Prod: Elly Jackson, Dan Carey
Altså det nyeste albumet til La Roux er en ren funky popfest! En lettbeint retro fiesta fylt av lekre melodier og dansbare trommer. Supersingelen «Automatic Driver» representerer hele albumet perfekt. La Roux serverer en av sommeren beste refreng over upbeat gitar og lett koring. La Roux høres ikke veldig britisk ut, hvert fall sammenlignet med debuten i 2009. Dette er mer allment, mer polert, men full av popteft!
Souls in a Cipher – Remo Conscious, Conway the Machine, Planet Asia. Prod: Remo Conscious
Moderne oldschool har vært en favoritt hos meg i det siste og Griselda fortsetter å være bransjestandarden. Conway the Machine tilføyer sin særegne talemåte til denne minimalistiske pianoloopen. Tekstmessig er kanskje ikke dette det skarpeste jeg har hørt fra det hjørnet av New York i år, men det er fortsatt flere mil over rappen som preger Rap Caviar nå.
Honey – King Gizzard & The Lizzard Wizard. Prod: Stu Mackenzie
60-talls psykedelia og støvete progrock er bare et par av båsene man kan plassere de talentfulle australierne i. På deres nyeste singel får jeg en slags åndelig oppfølger til låten «Billabong Valley» fra 2017. «Honey» låter laget for å sitte bakpå en sigøynervogn over grønne åskammer i et uspesifisert europeisk land. Trommegrooven og basslinjen gir noen ordentlige Rollings Stones-vibber. Vokal og gitar spiller unisont en repeterende, men fengende melodi som fester seg som en flått.
Baguetti – Smino, JID, Kenny Beats. Prod: Kenny Beats, David x Eli
Smino, Earthgang og JID er noen av de mest interessante å følge med på i kontemporær rap. De har føttene i flere leire. De er ikke fremmed for å hoppe på melodisk trap, ren lyrisk rap eller hook-sentrert hiphop. De mestrer det meste i tillegg til å ha noen utrolig kule stemmer. Noe som er veldig viktig. Jeg lurer på om det var Jay Z som sa noe sånt som at han ikke brydde seg så mye om hva Snoop Dogg rappet om, han bare likte hvordan lyden av stemmen hans hørtes ut. Sånn opplever jeg det veldig på «Baguetti». Intonasjonen og leveringen over gitarloopen er nesten mer viktig enn selve innholdet.
Diamonds – Missss S. Prod: Fucktheceo
For godt over ett år siden hørte jeg en kortversjon av en låt i et slitent studio på Sagene. Låten hadde en hook med nesebeina til en Stefflon Don, en Megan Thee Stallion eller en Cardi B. Nå er låten ute i sfæren og energien er den samme som den var for et år siden. Den forholdsvis ukjente Missss S. viser allsidighet og en selvtillit i tekstlevering som nesten er uhørt i skandinavisk sammenheng. Det er spesielt rappingen som imponerer og jeg skulle ønske låten hadde flere vers og færre hooks. For Sophie Valerie Lefevre som hun egentlig heter kan fort bli en av de mest spennende engelskspråklige rapperne i Norge – så lenge hun ikke prøver å gjøre for mye forskjellig med musikken, samtidig.
I Been Livin – Liv. e. Prod: Mejiwahn, Daoud Anthony
Jeg vet faktisk ingenting om Liv.e, jeg kom bare over platen Couldn’t Wait To Tell You… på Reddit og syns kombinasjonen av lo-fi, jazz, r&b og soul var midt i smørøyet. Låten jeg har valgt her er kanskje den fineste og peneste. Det finnes mer interessante lytt på platen, men dette var den som traff ved første lytt og som fortsetter å gi. Hun minner meg mye om Erykah Badu, hvert fall i hvordan hun eksperimenterer og våger å være mer umelodiøs og uredd.
Sounds like magic – Karolinski. Prod: Karolinski
Karolinski er DJ’en på Jaeger med de store brillene. Utenfor kjelleren med Function One-høyttalerne har jeg egentlig aldri hørt musikken hennes – ja før nå. Hun er ute med For akasha. En hypnotiserende technoperle som føles litt som en feberfantasi. For når jeg sitter å hører med headsettet godt plantet på hodet føler jeg meg mer og mer på siden av meg selv jo lenger musikken spiller. På en god måte. Det høres ut som filteret på mikseren alltid er litt skrudd til venstre. Claps og kicks høres snille og vennlige ut. Mye klubbmusikk har en tendens til å føles for «slem» ut på en måte mens Karolinski våger å være litt glad.
Be Honest – A.K. Paul. Prod: A.K. Paul
A.K. Paul, broren til internettfenomenet og renessansemann Jai Paul. Like flink er han og, hvert fall nesten. Sammen med broren lager de en type pop som er helt deres egen. Mye side chaining og modulering av vokal. Men det er alltid med sjel i bunn. Harmoniene og stemmebruken på «Be Honest» er utpreget soul – syntetisk soul kanskje?
Følg Mandagslista for perfekt kuratert innhold!
spotify:playlist:6d4Tw6HbzK5XJ1sPQvwoej