Mandagslista 26
Jeg syns det hadde vært spennende med en skikkelig spenstig beef i norsk musikkmiljø. Ikke noe trakassering, sjåvinisme, rasisme eller noe annet slikt skvip – bare to stykker som virkelig hatet hverandre liksom. En Ash mot Gary mellom to store navn i bransjen! Det er som man kanskje har skjønner ikke så veldig mye action i det profesjonelle livet om dagen.
Hver mandag blir mandagslista oppdatert med snadder fra inn og utland.
Lanterner – Kappekoff, Linni. Prod: Magnus Falkenberg
En stund siden jeg har tenkt på Kappekoff, ja kanskje i 2016? Hvor man fortsatt danset fullstendig bekymringsløst på Jaeger og ymse andre klubber. Nå er det albumtid igjen. Første gang på tre år og på «Lanterner» hyrer han Linni som gjør sine sedvanlige elskbare Linni-ting. Instrumentalen er funky som fy, med en sløy basslinje, som forventet av en dreven bassist som Falkenberg. Instrumentalen bærer et større jazzpreg og er jevnt over litt mer tilgjengelig kanskje? Litt lettere å plukke opp enn mye av det tidligere Kappekoff har gitt ut.
Madness – Hedda Mae. Prod: Benjamin Giørtz
Det har liksom blitt litt kontrært å lage musikk som er utpreget positiv. Eller, lenge skulle det være så introspektivt og kaldt og skandinavisk i popsfæren. Derfor er det deilig å høre hvor skamløst lykkelig denne låta er. Jeg får assosiasjoner til den nyeste skiva til La Roux og noe av Robyns mest upbeat låter. Den varme låten kommer muligens litt for sent på året, men det ser ikke ut til at vi skal ut å danse noen steder uansett så en varm stue er det beste vi kan håpe på.
Bird – Chika Dole, Kristoffer Eikrem. Prod: Skimmed Milk
Chika Dole er en liten vokalskatt, en godt bevart hemmelig i norsk sammenheng. Noe jeg ikke unner noen musiker egentlig. Unner alle som er bra å bli store. Heldigvis for meg var jeg en heldig mottaker av en epost for en stund tilbake som introduserte meg for neo-soul-artisten jeg har fulgt tett siden. Over en bakpå beat, assistert av jazztrompetist Kristoffer Eikrem låter den luftige vokalen til Chika Dole ekstra smør. Det er en kvalitet der som kanskje kan minne litt om Lianne La Havas og det, det er en god ting.
Carolina – Brigt. Prod: Brigt Mikalsen
Retro-fetisjisten Brigt er ute med debutalbum. Og fy er det trivelig greier. Jakob Ogawa-keyboardisten har kvaliteter ved stemmen sin som kan minne om den litt nasale klangen til Chet Baker. Den har også samme formidlingseffekt. En litt melankolsk og nostalgisk tone som får deg til å savne. Ikke et konkret savn engang, bare et savn etter noe som pleide å være. «Carolina» er lett min favoritt fra albumet. Den håpløst romantiske balladen passer ikke inn i tiden og det er også grunnen til at det funker så bra.
Anomi – L.U:N.A. Prod: Leo Roussel, TRXD
Jeg skal prøve å ikke henge meg opp i åpenbare Billie Eilish paralleller her, så nøyer meg med å si at de er fremtredende. Det er jo ingen dum ting, å forbindes med et av de viktigste popartistene på en årrekke. L.U:N.A omfavner en dunkel estetikk og en lavmælt hviskende måte å levere vokalen på og det funker. Selv om jeg fordrar droppet som dukker opp rundt 45 sekunder ut i låten er resten av spilletiden velprodusert og mer original. Jeg skulle ønske at det mørkere og mer ondsinnede droppet på låtens slutt ble tatt mer i bruk. Nå høres det kanskje ut som jeg ikke kicket på låten likevel, men jeg prøver bare å si at jeg har troen på hva L.U:N.A kan få til og blir følgelig investert.
X-Raymond – Raoh. Prod: Raoh
Jeg vet faktisk ingenting om denne artisten. Jeg tror han er italiensk? Han hadde uansett funnet eposten min og sendt meg en kryptisk og klønete pressemelding. Frustrert og interessert oppdaget jeg at han lagde ganske avhengighetsskapende techno, deep house-aktige greier. Alle låtene varer i seks minutter og låten nevnt her kunne jeg spilt på klubben til alle dro. Den hypnotiske effekten er sterk i denne.
Faith – Ben Khan. Prod: Ben Khan
Tilbake i 2013-14 oppdaget jeg en låt av den mystiske Ben Khan ved navn «Savage». En utrolig catchy elektropop-låt som jeg og en venninne spilte til det kjedsommelige. Siden da har jeg fulgt sporadisk med på hva han har drevet med. Tilbake i 2014 må jeg også ha blitt med i et slags newsletter, for i det siste har han drevet å sendt kryptiske mails til sine lojale følgere. I år ga han også spontant ut en liten EP ved navn Crimson. Og åpningslåten derfra, «Faith» er en dypt fascinerende og merkelig låt som måtte legges i lista. Han leverer en litt grøtete og modulert falsett over en hard synth. Det er littegran vanskelig å beskrive låten kjenner jeg, men det er noen paralleller til Jai Paul her.
Hit Different – SZA, Ty Dolla $ign. Prod: The Neptunes
Tre år siden SZA slapp Ctrl og jeg har ventet på mer siden. I mainstream-sammenheng satt SZA i gang en ny bølge av R&B som har preget musikkbildet i stor grad tør jeg påstå. Men mellom Jorja Smith, Teyana Taylor, H.E.R, Kehlani, NAO og etc var det noe spesielt med SZA og hennes vinkling på tekstlevering og melodi. På «Hit Different» våger jeg å melde at Ty Dolla ødelegger. Han kan ikke bare leve på å lage hooks! Det begynner å bli jævlig kjedelig. Her skulle jeg ønske SZA fikk skinne enda mer. Men over den stort sett trommebaserte produksjonen viser SZA at hun ikke har tenkt til å bli glemt med det første – og ja The Neptunes står bak spakene!
Hver mandag der altså!
spotify:playlist:6d4Tw6HbzK5XJ1sPQvwoej