– Folk er ikke så dumme som plateselskapene tror de er

Bendik Hovik Kjeldsberg er ikke redd for å lage typete Ring 2-musikk, men kan misunne de som er skjermet for mye av bullshittet i byene.

En anekdote om Oslo Motorshow på Lillestrøm hvor Bendik HK dro med faren sin, satt på mange måter stemningen for det som var ment som en sedvanlig «artist slipper nytt album-intervju».

Bendik og faren var egentlig på en klokkemesse, men så seg lei av all poseringen. Det var litt for mye av folk som hadde klokken utenpå skjorten og litt for få folk som faktisk brydde seg om håndverket.

– På Oslo Motorshow er bil livet og da er det bil som gjelder faktisk, sier Bendik og fortsetter.

– Det var alt fra tungtransport til varebil og dragracing. Det var mye som var litt for «Pimp My Ridete», men det er litt kult det og.

Bendik er ganske så opptatt av bil, da spesielt veteranbiler. Da han var yngre jobbet han på et bilmuseum i hjembyen Horten. Her stod gamle klassikere som en Ferrari Dino eller en Jensen Interceptor. Bilene ble til låttitler på det minimalistiske og mikrotonale debutprosjektet Depot (2018).

Et kritikerrost prosjekt som viste at yrkestrommeslageren (No.4, Gundelach, Marit Larsen, Pantha du Prince mm…)  hadde mer enn nok å komme med som produsent av egen musikk også.

Depot sendte tankene mot futurismen og dystopiske sci-fi-metropoler. På Depot var Bendik HK dessuten veldig opptatt av mikrotonalitet og alternative tonale klanger. Dette har han gått mye vekk ifra på andreprosjektet Progressive Rock Music som han slapp på tampen av 2021. Denne gangen er det lov å melde at han har blitt ørlite mer kommers, hva nå enn det betyr.

Det er ingen big deal, det er bare en digg bil (Foto: privat.)

Her fra Oslo Motorshow på Lillestrøm (Foto: privat.)

Kommersen

Hva ville du gjøre denne gangen?

– Jeg visste jeg ville gi ut ca. 30 minutter, men visste ikke om det betydde to lange låter eller flere korter låter. Jeg visste også at jeg ville ha låter med rytme og et par gjester, sier Bendik.

Men hva med kommersen?

– Jeg liker kontraster og friksjoner på et prosjekt. Universer hvor man kan blande kommerse ting med litt mer «spaced out» elementer. Jeg tenkte kanskje ikke at det skulle være mer kommers, men jeg visste jeg ville ha bass som slappet, også vil jeg ha en up tempo UK-beat også vil jeg ha en vokal sample. Det var de tingene jeg var gira på.

– Ja og rave-estikk i synthene. Og alle disse er jo for så vidt «kommersielle» elementer i musikk, konkluderer Bendik med seg selv.

Denne gangen er musikken dessuten mindre futuristisk og kanskje enda mer menneskelig. Mulig på grunn av flittigere bruk av vokal og gjesteartister, men også ved at det låter mye mer håpefullt og nysgjerrig denne gangen. Med som gjester hører vi vers fra Ary og rapperen Linni, to artister som komplimenterer Bendiks lydbilde til tross for hvor ulike de selv er hverandre.

Bendiks opprørsfase ble kanskje å ikke lage mikrotonal og minimalistisk musikk for den intellektuelle klubberen. Selv om musikken hans ikke blir A-listet på P3 med det første, tilhører musikkens hans flere denne gangen, på et vis.

Vi fortsetter å prate mer om kommersen – ja også litt om musikkbransjen da.

Tenkte du mer på om folk skulle like det denne gangen, ja siden de hadde noe å sammenligne med?

– Jeg tenkte jo egentlig på det, litt flaut å si at man tenker en del på hva andre folk tenker eller om de forstår intensjonen min, sier Bendik.

Hva vil du at det etterlatte inntrykket skal være av Progressive Rock Music?Debuten høstet jo svært gode kritikker og det gir kanskje litt blod på tann?

– Jeg syns jo det er bra når noen har en mening om det, hvert fall. Det verste er likegyldighet, håper få er likegyldige til det, sier Bendik og fortsetter.

– Jeg hadde nok løyet hvis jeg sa jeg ikke brydde meg om tilbakemeldinger, spesielt når jeg merker at folk faktisk har hørt på greiene.

Et av fokuslåtene fra albumet er låten «Out of Sight, Never Out of Mind» med Ary (til venstre) på vokal. Ary slipper snart debutalbumet. (Foto: Pernille Sandberg.)

Hvem definerer musikken?

Jeg klarer ikke helt å gi slipp på det litt mer tilgjengelige ved musikken denne gangen, kanskje det er jeg som ikke helt klarer å definere det.

Når musikken er mer tilgjengelig er hvert fall sjansen større for at flere hører den, men Bendik mener også at systemene rundt musikken som er mest populær har endret seg, eller snarere premissene. Han trekker frem artister som Kate Bush og Prince som eksempler på hvor ville og eksperimentelle det gikk an å være i kommersen før, kontra sånn det kan være nå.

– Musikerne la litt mer premissene for hva som funket på topplistene.

Men ikke nå lenger?

– Lytterne har en større definisjonsmakt nå, som er dumt for jeg som konsument vil ikke diktere hvordan en film eller et album skal være – for at det så blir sånn for å blidgjøre meg eller mine behov. Det vil jeg ikke være med på.

Tankene går til algoritmiske Netflix-serier og rebootsykluser.

– Jeg vil søke etter å bli overasket, og stole på at de kreative hodene får det til å funke, sier Bendik resolutt.

Bendik lener seg litt ekstra frem i stolen.

– Det kan overføres til musikk, og jeg tror ikke folk er så dumme som plateselskapene tror de er.

– No one is hotter than Laura Dern in «Wild At Heart»

Hvis man ikke gjettet det, så er albumet Progressive Rock Music veldig inspirert av progrock. Ikke nødvendigvis rent sonisk, men mentaliteten i sjangeren. Progband Bendik liker, som King Crimson, Yes og Emerson Lake & Palmer har en helhetlig groove over seg. Det oppleves aldri stressende til tross for at musikken ofte inneholder synkoperte rytmer eller har brå taktskifter og desorienterende elementer.

Utover det henter han mesteparten av sin inspirasjon til musikk fra film og tv, ikke så mye fra annen musikk. Dette har ført til at albumet er proppet av referanser.

Den ene låta di «Laura Dern», er det Laura Dern i Jurassic Park du tenker på?

– I notatet jeg har på mobilen med forskjellige titler stod det egentlig: «No one is hotter than Laura Dern in Wild at Heart», men det ble litt langt og teit.

På albumet kan du høre flere smått obskure referanser og lydopptak. I et klipp kan du høre Bill Evans på dansk tv, i et annet frontmannen i King Crimson, Robert Fripp i et tv-intervju.

– Jeg har også samplet et lite lydklipp fra tv-serien The Boys (2019).

Det er sterke avtrykk fra britisk techno, UK-garage og elektronika på albumet Progressive Rock Music, og tankene går fort til foregangselektronikere fra tidlig 2000-tall. Navn som Jon Hopkins, Burial og Four Tet. (Foto: Pernille Sandberg.)

Musikken er viktig, men ideene er viktigere

Bendik liker å jobbe konkret med musikk over en gitt periode. Han må ha deadlines og konkrete mål for å ikke havne i en slags endeløs skaperloop, han elsker likevel prosessen.

– Det aller gøyeste med å lage noe, samme hva det er, er den første ideen man får. Verket i sin «reneste» form.

– Det høres litt pompøst ut, legger han til, men dveler også ved det.

Det handler om å ikke ødelegge ideen, men å verne om den – holde ideen varm.

– Ideen til et verk kan ofte være fetere enn selve prosjektet, derfor liker jeg ikke å jobbe altfor lenge med en ting.

Det er biten som kommer etterpå, promoteringen av musikken er det han misliker mest. Med musikken ønsker han ikke å fortelle noe særlig om hvem han er eller dissekere for mye. Han vil at kunsten skal ha sin egen identitet og kvier seg for å tvinge frem «Lindmo-historier» for å pakke inn ny musikk.

– Hvis du må finne på en historie i etterkant av å ha laget en låt for å legitimere verdien av den, så er det kanskje ikke en god nok låt, tenker Bendik.

Neste prosjekt handler kanskje om en inspirerende bilturne i midten av Norge i en gammel Aston Martin DB 5?

– Å turnere i innlandet er kjempegøy, der er folk skjermet for mye av bullshittet i byene.

Flytte?

– Er for glad i å dra på klubben.