JNS viser at norsk rap kan være mer enn amerikansk trap-import

Utgivelse: JNS – Pandemivinter (2021). Toothfairy.

7/10.

Er du glad i gammel Kanye, Tøyen Holding og Griselda Records er senvinteren reddet.

Thomas Jones kjent som JNS er artist og produsent lommekjent i norsk hiphop. Han har jobbet med artister som Unge Ferrari, Lars Vaular, Britz, Jonas Benyoub, Emir og Pasha. Når han ikke er produsent er han en arbeidshest foran mikrofonen, med flere egne prosjekter og mikstapes.

I august slapp han det tidsriktige Pandemisommer. Et lovende album som uttrykte frustrasjonen vi fleste føler på. JNS følger nå opp med albumet Pandemivinter. For ja, ting er fortsatt dritt i musikkbransjen – ja sånn bortsett fra at unge og sultne artister renner over av kreativitet og at det egentlig en god tid å være musikklytter.

Dyrker andre strømninger

Som en liten disclaimer her i starten må jeg begynne å si at jeg er utrolig mett trapbeats. De samme snares, hi-hats og 808 kicks som dominerer rapmusikk. Det har gått så langt at det kan virke som artister ikke vet helt hvor man skal begynne for å rappe over andres beats. Arven etter Three 6 Mafia, TI og Gucci Mane har overmettet markedet. Dette har ført til at jeg lytter hakket mer interessert hver gang jeg hører noen rappe over noe annet – kanskje mest for å finne ut hva som skjer med sjangeren videre.

Musikkhistorie, som all annen historie er syklisk og trender vender tilbake. Innovasjon er ofte renessanse og den lyriske gullalderen er ofte et tilbakevendende kapittel. En rekke moderne rappere setter sin egen spin på den sampletunge fortiden. Mest relevant for JNS er det New York-baserte miljøet rundt plateselskapet Griselda Records, grunnlagt i 2012 av rapper Westside Gunn, broren Conway The Machine og deres fetter Benny, The Butcher.

Trioen viderefører den mørke samplebaserte rappen fra New York-rappere som Wu-Tang Clan, Gang Starr og Rakim. Lydbildet er dystert, støvete og proppfulle av popkulturelle referanser som rendyrker gate-kulturen. Dop-estetikken er ikke glorifiserende, den virker skummel, skitten og farlig – som et sted du vil se på film, men ikke leve i.

Dette kombinert med trioens lyriske talenter og særegne stemmer gjorde lyrisk rap spennende igjen i moderne tid. Det var ikke belærende som J. Cole, det var atmosfærisk, filmatisk og farlig.

Ikke like mørkt her på berget

Det dunkle lydbildet er svært avhengighetsskapende, men veldig hardt. Dette mørket har heldigvis JNS holdt seg unna, da det ofte virker veldig påtatt på norsk. Det han henter med seg, er soulsamplingen, popkulturen og den lyriske stilen og gir den en positivt og mer energisk estetikk. Resultatet er en salig blanding av New York-rap, den sampletunge punchline-rapen til de fabelaktige Tøyen Holding og vintage Kanye West.

Og det låter fantastisk bra.

 Albumet åpner med et ikonisk sitat fra Bill Murray i filmen Groundhog Day (1993) som baner vei for en lekker sample-loop med sexy saksofon. I sann 90-tallsånd er det en outrosketsj på slutten av låta, og disse sketsjene er gjennomgående på hele albumet. Videre imponerer JNS med å ha fått med seg Griselda-affiliert rapper Elcamino på låten «Championship Rings». En elegant soulsample og en smidig blanding norsk og amerikansk tekstlevering fungerer overaskende bra. Et annet høydepunkt er den elegante hommagen til en æra av Kanye West mange holder høyt – «Through the Wire»-æraen. Bare at denne gangen er munnen dekket av munnbind, ikke ståltråd. Her håper jeg JNS faktisk rappet med et munnbind på da han la ned hooken.

Sterke gjestespalter

Thomas Jones har som JNS satt sitt stille spor på norsk rap. (Foto: Helge Brekke.)

Det er klart når lyrisk punchline-rap er det som er i fokus vil du høre ekstra godt etter og det er ikke alltid rimene sitter som støpt. Noen av versene er ikke like finurlige og ordspillene kan av og til lene seg på klisjeer, men jevnt over leverer Pandemivinter både foran og bak mikrofonen.

JNS er en produsent som gir gjesteartister anledning til å skinne, både en artist og kurator. Å høre OnklP rappe over den samplede beaten på «Vipps» setter veteranen i et nytt lys. Det er første gang jeg har vært gira over raponkelen på mange år faktisk. På låten «Monopol» får vi servert filmatiske strykere og vers fra den svenske rapperen Nomad. Lund-rapperen leverer breialt på bred skånsk dialekt og går som hånd i hanske med produksjonen.

JNS finner gjesteartister fra uventede steder. Unge Obi leverer, også utenfor Instagram på låten «Slick Rick». Dette samme gjør labelkollega Andreyun på anthem-låta «Steen & Strøm». En bombastisk låt med storslagen produksjon som får assosiasjonene til å gå til tidlig 2000-tall med rappere som går i dress og røyker kubanere.

Viktig i norsk sammenheng

På låten «The Vandalay» bruker JNS et lydklipp hvor VG intervjuer Snoop Dogg tilbake i 2011 da han var sen til en konsert i Oslo. Han rapper også om at han spiser cheeseburger på  den nyåpnede restauranten The Vandalay. Dette er svært Oslogryte-spesifikke referanser, men jeg liker det. Og det er på mange måter styrken til Pandemivinter, det er internt og til tider smalt. Det gir deg lyst til å ville fordype deg i referansene over produksjoner som allerede har bevist at de tåler tidens tann.

Albumet er svært gledelig i norsk sammenheng, som en døråpner og som et alternativ. En påminnelse om at det går an å rappe over noe annet. Pandemivinter er ikke perfekt, JNS må terpe på tekstene og unngå noen klisjefeller, men som håndverk og student av faget er JNS mer enn viderekommen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s