Som om Snusmumrikken hadde hatt tilgang på synth og gate-effekter

Foto: Kobie Nel.

Melting Songs – Vilde Tuv. Poesy 2021.

8/10.

Vilde Tuv driter i musikalske forventninger og det blir det bra musikk ut av.

Ja nå er det en liten stund siden dette albumet kom, men jeg er under den oppfatning at de fleste setter pris på musikkanbefalinger uansett hvor ferske eller stale de er. Den kulturelle kapitalen din synker ikke nevneverdig av å ikke ha hørt noe med en gang det kom – ikke nå lenger.

Derfor er det stas å få skrevet noe om enda en instrumentalskive som har gått på høy rotasjon på kontoret (hjemme).

Bergenseren Vilde Tuv har blitt hyllet for sine allsidighet som låtskriver og multiinstrumentalist på sine tidligere utgivelser, en artist med evne til å lage mye med lite. Det har hun på alle måter fått til denne gangen og, bare i en ganske annen manifestasjon – hennes nyeste instrumentalalbum Melting Songs er en vill positiv overraskelse av et album som sender tankene alle mulige steder.

Glemt alt du tror du vet om blokkfløyte fra ungdomsskolen

Ja blokkfløyte ja, den infernalske fløyten som ikke var i stand til å lage annet enn lavterskel migrene for deg og eventuelle foreldre. I hendende til Vilde Tuv blir blokkfløyten noe helt annet, ikke fordi hun er en vanvittig fløytist som hører hjemme i en orkestergrav, men fordi hun har en vanvittig teft for melodi og uforbeholden sjangerblanding.

Blokkfløyten er hjørnesteinen på Melting Songs, men med seg har Vilde Tuv også den syntetiske supersagen eller trance-sagen hentet fra en gammel Roland synth som har blitt selve varemerket på hva mange forbinder med trance. Svær, dramatisk og tett lyd som fyller alle kanalene. Disse to elementene utgjør grunnmuren til Vilde Tuv på Melting Songs, to elementer som du ikke tenkt spilte på lag.

Det som slår meg er hvor underlig vakkert alt låter, låten «Little Crack» som åpner hele albumet startet forvridde klangfulle horn, synthakkorder og forventingene om at dette er en klubblåt som på et tidspunkt skal ta av på et vis. Det gjør den aldri, det er klubbmusikk som gjør thai chi – et utested rusa på kamillete sittende begravet i et teppe av hard chill.

Det er forbausende hvor mange flotte melodier Tuv har laget og hver sang avløser hverandre perfekt. Tittellåta «Melting Song» med sine brutte akkorder og sakrale fløytespilling gir en følelse av et åpent og langstrakt grønt land under en lav soloppgang. Akkordene gir en følelse av fremdrift som man nesten glir eller svever fremover.

Forhåndsoppvatninger raser i gulvet, det er aldri noe dropp eller forløsning fra den ulmende oppbygningen i musikken.

Vilde Tuv ga ut sitt forrige album D’ meg tilbake i 2016,
hun vender tilbake med et helt nytt uttrykk. (Foto: Linn Heidi Stokkedal.)

Overstimulert med assossiasjoner

Som det ofte er i musikk uten vokal, blir mye av historiefortellingen overlatt til deg som lytter. Ja låttitler kan styre tankene til en viss grad, men fantasien er til størst hjelp. For eksempel på den drømmende «Tenk At Det Fins» går tankene til Tove Janssons verden som møter Studio Ghibli-karakterer på dansegulvet.

Mens på den fantastiske «Skredderdalen 2» går tankene til «Bli Hos Meg» av Dina (2003) og «Concerning Hobbits» fra «The Fellowship of the Ring» (2001) på samme tid. Om ikke det får deg interessert så vet ikke jeg hva som gjør.

De altomfattende stemningene badet i reverb og gate-effekter gjør det til et album som godt konsumereres i et stort jafs – ja selv om det er solide enkeltøyeblikk og potente singler tilstede. En låt det er lett å vende tilbake til er den dunkle og nattlige «Grotten». Her får blokkfløyten virkelig kjørt seg og sammen med et distorta kick bygger energien tilfredsstillende på den kanskje mest opptempo og dansevennlige låten på albumet.

Melting Songs er en fryd og jeg tar meg i å ikke savne stort, det som kanskje holder albumet igjen er et slags ønske om at det introduseres flere uventende elementer. Til tider kan den hypnotiske stemningen erstattes ensformighet, små øyeblikk hvor man ikke klarer å bli i eventyrriket.

Om Vilde Tuv kommer til å utforske dette musikalske uttrykket på neste prosjekt er ikke godt å si, men da hadde det vært spennende om det ble kastet inn noe vokal i miksen, for å tilføye et litt mer jordnært menneskelig element.

1 thought on “Som om Snusmumrikken hadde hatt tilgang på synth og gate-effekter”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s