Flacfuss anbefaler: by:Larm

Bylarm, men uten restriksjoner? Kan det være sant?

For mye frihet er det mang en eksistensialist som har klaget over. Vi har for mange valg og det gjør oss både engstelige og apatiske. Frykt ikke stakkars eksistensialist for her kommer en hjelpende hånd til deg som skuler utover Bylarm-programmet og nærmest fryser til is av alle de potensielle konsertene du kan dra å se.

Jeg har håndplukket de mest spennende artistene jeg kjente til i forkant av festivalen. Artistene som for min co-sign, mitt svært ettertraktede stamp of approval. Neida! Joda.

Gå på konsert, men ikke gå før den er ferdig for å rekke noe annet. Det er frekt og ærlig talt ikke verdt det. Vær i det mye omtalte øyeblikket mann! Nederst i saken finner du en hendig spilleliste med alle artister nevnt.

God festival!

Fijitrip – Han er liksom en slags mer interessant Matt Healy-aktig figur som lager leken og moderne pop med uhørt bra meloditeft til å være så ung. Eksentrisk dude med masse karisma, en slags introvert ufrivillig fremtidig popstjerne. Låta hans «Frail» er typ en av de lekreste norske poplåtene jeg har hørt på mange år.

Darkowa – Phylis Boateng aka Darkowa er spennende. Hun er et slags alternativt r&b wildcard som kan utrette mye. Afrobeat møter klubb, møter punk-estetikk og hard elektronikk. Dette kombinert med at hun ser ut som en slags Matrix-karakter gjør Darkowa til noen det er lett å like og blir fascinert av. Hun har fortsatt mye å vokse på som liveartist og kan ikke lene seg på den tryggheten hun hadde som DJ i boothen, men potensiale gjør voksesmertene verdt det.

Dragongirl – dragongirl lager soundtracket til et intenst imaginært sci-fi-spill jeg har til gode å spille. Hun lager boss-musikk. Det er skummel og jævlig hard klubbmusikk for den modige og nysgjerrige. Oppdaget artisten først da hun samarbeidet med KOSO-grunnlegger og fast DJ på Blå, Soldal og har siden da latt meg fascinere av EP’en Tripomatic Fantasies (2021).

Han gaiden – Musikalsk så deler han gaiden flere fellestrekk med Smerz og Sassy 009. Det er eksperimentell klubbmusikk med en dunkel tone, flere vokallag og en kruttsterk bass. Håndverket er helt krem og jeg håper de slipper flere låter snart. Når trioen har en såpass tydelig estetikk i musikken kan jeg bare se for meg at sceneshowet kommer til å levere på like høyt nivå.

Kars – Jeg liker liksom hvordan Kars uttaler ting! Sammen med Bergens egen Mike Will Made-It, produsent Nado har Kars kokkelert frem en melodiøs og luftig stil som puster litt Oslo-eksos inn i bergensrappen. Det er selvsikkert og oppløftende – ingen tvil om at Kars kommer til å definere den norske rapscenen i årene som kommer.

Murmur – Det musikalske kan minne om Chromatics, Grimes eller norske artister som Smerz og Jenny Hval. Selv definerer hun musikken som en utforskning av stemninger og melodier. Hun er mest opptatt av lydene hun lager. Et lydbilde preget av mye synth, rytmer og bass. Murmur er en personlig favoritt her i bloggen og du kan lese mer om denne ganske så fantastiske artisten her.

Mörmaid – Hypnotisk beskriver den norske produsenten og artisten godt. Det er utforskende alternativ pop med brodd! Vokalen er lavmælt mens produksjonene ofte er både voldsomme og voldelige. Hennes sterkeste låt, «Set Free» er på mange måter summen av alt som gjør henne spennende. En ulmende basstung puls som eksploderer i refrenget mens Mörmaids stemme ligger over forførende. Den lokker deg ut på dypt vann og du innser aldri at du er i livsfare.

Nedja – Nedja ass! Den ulmende norsk-tunisiske soul-stjernen jeg har vært så heldig å følge med på i flere år. Nå begynner ting virkelig å skje. Sammen med Mutual Intentions-familien har Nedja funnet et hjem for den naturlige miksen av r&b og soul og latt den vokse seg stor! Den alltid stilsikre Nedja tilføyer mye trengt groove og varme til festivalen og jeg gleder meg til å høre hva som har skjedd i studio.

Niilas – Jeg meldte i min anmeldelse i Aftenposten at navnebror Peder Niilas hadde laget årets elektronikaskive, og tror du faen meg ikke at guten vant Spellemann da!? Nillas’ elektronika er definisjonen på tidløs og evig interessant. Han stiller seg sammen med Four Tet, Caribou, Trentemøller og Jon Hopkins når det kommer til holdbarhet. Jeg kan alltid komme tilbake til debutalbumet Also This Will Change (2020), det låter alltid friskt, levende og flytende.

Nothing Personal – Så den eksperimentelle trioen Nothing Personal første gang på Sørveiv i Kristiansand og ble først satt ut av sceneoppsettet. Et dritsvært bord fullstendig oversvømt av kabler, lyslenker, synther, launchpads og alskens elektronikk for å lage lyd. Det så ut som roterommet til alle studentene på NMH kombinert. På hver sin side av bordet stod Solveig Wang, Dorothea Økland og Thea Emilie Wang og lagde hypnotisk helsprø musikk. Verdensrommet er grensen for hva trioen kan gjøre med dette prosjektet.

Sam Ezeh – Skal innrømme at da jeg første begynte å høre på Sam Ezeh var det fordi han så så forbanna stilig ut på bildet. Jeg dømte på det vakre omslaget og heldigvis leverte det indre og! Svensken lager en slags sexy 60-70-talls psykedelia pastisj som møter Childish Gambino i «Redbone»-versjon. Hvis det ikke er en setning som interesserer deg så vet jeg ikke hva. Det er sexy det er funky og det er uhørt modent til å komme fra en kis på 20.

Smerz – «Mellom  trance og Schubert et sted finner vi Smerz» sa jeg en gang. Den norske duoen er en lekeplass av kreativt overskudd som leker med klassisk, folk, rap, pop og alt i mellom. Smerz er dritvanskelige å plassere, men det er det som er så interessant med de. I det ene øyeblikket får vi en arie, i det neste spoken word. Har ikke sett de live selv, men hører at det er minst like, hvis ikke mer interessant enn på plate – hvis det er mulig.

Tigerstate – En stor gjeng med flinke folk fra Selmer, Fieh, Marbles, Mall Girl og resten av den utvidede NMH-familien? Ja takk! Tigerstate er grådig trivelig, velspilt og lettere å like enn popcorn på kino. Musikken kan best beskrives som nostalgisk og tidløs pop med ambisjoner kun begrenset av antall mennesker det er plass til i studio. Spent å se hvor mange de presser opp på scenen under årets konserter.

Vilde Tuv – Vilde Tuv driter i musikalske forventninger og det blir det bra musikk ut av. Tidligere i år ga hun ut blokkfløyte møter trance-albumet Melting Songs (2021) og jeg ga meg faktisk over. En instrumentell perle fra bergenseren som inviterte til vill virkelighetsflukt på aller beste måte. Hvordan dette skal fungere i livesammenheng er jeg personlig dritivrig etter å finne ut!

Ayka – Luft Recordings og bakmann Baya er en viktig liten høyborg av norsk musikk godt plassert ute i Sandvika. Med solide Sassy 009 som et slags flaggskip dukker nå Ayka opp i dønningene som en svært lovende indie-popartist. Akkurat passe mengde teenage angst, akkurat passe grøt og raps i vokalen. Instrumentalene er tilgjengelig nok for passiv og deilig bakgrunnslytting, men har mer enn nok kjøtt på beinet til at man kan fordype seg også.

Why Kai – Jazz/impro-bandet gjorde en av de flotteste konsertene under årets Oslo Jazzfestival og får nå mulighetene til å vise seg fram til et litt bredere publikum. Musikken er dansbar og basstung med mer enn nok mystiske feltopptak, synther og odde trekkspillyder til å tiltrekke seg det mest rammebrillete av publikum. Det er en suggerende blanding av elektronikk og akustiske instrumenter som gir varme i de dansbare rytmene. Hvem vinner? Jo det er oss på dansegulvet det.

Lytt til overnevnte artister i listen under og god festival!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s