Årets Utenlandske Album 2021

Dette var de beste utenlandske albumene som kom ut i 2021.

Ahh, utlandet, alle de stedene som ikke er Norge, men som oftest er USA eller Storbritannia.

Også der ute i utlandet har det blitt laget mye bra musikk, hvis jeg skal gå i sømmene på egen liste så er vel det eneste som peker seg ut at det kun er en artist med jeg ikke kjente til fra før.

Det kan bety masse det, det kan bety at 2021 var et år hvor eventyrlysten og utforskertrangen tok et slag i solar plexus – ELLER så var det bare utrolig høy kvalitet på prosjektene til artister jeg allerede visste var bra.

Alle album som listes her er helt fantastiske musikalske bragder og alle fortjener høy spillerotasjon. Listen er likevel rangert hvor albumet på førsteplass er det som desidert var 2021’s beste utenlandske musikkbidrag for min del.

Som alltid må folk bare si ifra hvis det er noen viktige utgivelser jeg har glemt. Spilleliste finner du nederst i saken.

1. Yeti Season – El Michels Affair

Ensemblet El Michels Affair under ledelse av Leon Michels er for mange kanskje best kjent å gi ut Wu-Tang Clan coveralbumet Enter The 37th Chamber (2012), men det er med eget materiale han skinner klarest. Yeti Season er et makeløst filmatisk instrumentalalbum som kombinerer soul, hiphop, Bollywood og Ennio Moricone til et univers jeg aldri vil vekk fra.

Albumet åpner med «Unathi» hvor Piya Malik synger på hindi over funky instrumental som gir meg lyst til å kaste meg på et tog og ende opp på Indiana Jones-aktige eventyr i varme ørkenlandskap. I det hele tatt så er det få album som gir meg så mange bilder og eventyr i hodet som Yeti Season gjør. Det er virkelighetsflukt fra øverste hylle, mesterlig produsert og for evig og alltid interessant.

Yeti Season er mulig årets album fordi 2021 mer enn noe annet var året jeg ville være langt vekke fra dette velstående, kalde landet jeg bor i – uansett så er jeg glad albumet fant meg og jeg fant det.

2. Deacon – serpentwithfeet

Deacon er en triumf for moderne r&b. Såpass meldte jeg da albumet kom, og jeg står ved det i dag. Det feminine og sensuelle uttrykket Josiah Wise utforsker, gjør det lett å knytte ham til artister som Moses Sumney og Blood Orange, men under navnet Serpentwithfeet er han likevel noe helt eget.

Deacon er proppet full av vakre melodier, pulserende kicktrommer og ømme tekster som utforsker kjærlighetslivet fra en skjev, svart manns perspektiv. Dette konseptuelle albumet er personlig og anekdotisk og har et kildemateriale jeg ikke nødvendigvis kjenner meg igjen i. Men når musikken er såpass bra, og de universelle ideene om intimitet og kjærlighet resonnerer vil nok alle falle for det, uansett personlig ståsted.

Deacon er musikalsk idérikt og direkte vakkert i alle ledd. Hadde det bare vart lenger.

3. When Smoke Rises – Mustafa

Mustafa har estetikken, tekstuniverset og omslaget til en rappers rapper, men hans varsomme dype og varme vokal leverer tekst på et vis mer likt soul og folk. Tematikken veksler mellom gjengdrap og vold til indre dialog, rasisme, politikk og sosioøkonomisk forhold i Mustafas nabolag. Med på albumet har han produksjoner fra tungvektere som Jaime xx og James Blake som sammen med hans unike blikk som poet kommer sammen til en av de vakreste utgivelse jeg hørte i 2021.

Et album jeg unner alle å oppleve – om så bare for å fryde seg over kontrasten mellom macho gjengkultur og estetikk vokalleveringen fra Mustafa.

Brytningen med forventinger i en verselinje som: «I care about you fam» fra åpningslåten «Stay Alive» summerer på mange måter opp det som funker så bra med dette albumet.

Se også opp for låten «Capo» hvor Mustafa får med seg Sampha, en av fjorårets vakreste pianoballader.

4. Call Me If You Get Lost – Tyler, The Creator

Tyler, The Creator evner å se tilbake, men samtidig dure på fremover på sitt nyeste album. Call Me If You Get Lost inneholder elementer fra det konseptuelle albumet IGOR (2019), samt hans kommersielle suksess med det melodiøse og utleverende Flower Boy (2017).

Produksjonene har intrikate lag og tette trommepartier med melodiøs koring og sviskete tekster synonymt med sistnevnte album. Du må til tider velge om du skal fokusere på tekst eller instrumental, da begge konkurrerer om plassen i solen.

Et høydepunkt er «Corso» – en fenomenal låt hvor Tyler er selvrefererende til egen katalog og offentlige uttalelser.

5. Dina Ögon – Dina Ögon

På Bandcamp står det i en kommetar at svenske Dina Ögon er kjærlighetsbarnet til Fleetwood Mac, Eric B & Rakim og Khruangbin. Om jeg er fullstendig enig i det vet jeg ikke, men det er påfallende hvor tidløst dette albumet er. Sånn sett minner det om artistene i nevnt Bandcamp-kommentar.  Den selvtitulerte debuten er fylt til randen av melodilinjer fra øverste hylle, fengende hooks og sommerlige produksjoner. Hvis du tar popen din med et hint 70-talls psykedeila er det ingen tvil om at dette er 36 minutter du vil være glad du prioriterte.

Jeg husker ikke engang hvordan jeg kom over denne utgivelsen, men plutselig var åpningslåten «Sol» en av mine mest spilte låter på Spotify.

Sånt är livet.

6. An Evening With Silk Sonic – Silk Sonic

Hva er det å si som du ikke kan finne ut av å bare sette på denne moderne skatten? Dette er 70-talls pastisj gjort riktig av to av verdens beste entertainere. Det er sexy, forbanna gøy og ukomplisert. Kommer Silk Sonic til å bli husket for alltid? Nei, det tror jeg ikke. Det er nok for påvirket av en type sound som andre band fra nevnt tiår gjorde bedre, men hvis det er et album jeg unner på toppen av Billboard-listene så er det An Evening With Silk Sonic.

Anderson Paak og Bruno Mars får meg også til å føle meg utilstrekkelig som mann, men det påvirker ikke lytteverdien av dette albumet.

7. Sometimes I Might Be Introvert – Little Simz

Little Simz på sitt mest maksimalistiske! Åpningslåta «Introvert» med sine voldsomme orkestreringer lot oss vite at briten kom for hodene våre på et album hvor hun tar med seg det beste fra fantastiske Grey Area (2019) og Stillness In Wonderland (2017). På sitt nyeste briljerer Little Simz som historieforteller og balanserer elegant feminisme, rasisme og politikk med et lekent lydbilde. På svært tekstunge album er jeg alltid lett for at det tekstuelle skal bli overbærende og stjele all oppmerksomhet fra musikken.

Denne fellen går Little Simz aldri i, mye takket være en av de dyktigste britiske produsentene nå; den mystiske Inflo. Produsenten jobber flittig, ikke bare med Simz, men også med Cleo Sol, SAULT og Michael Kiwanuka.

Se opp for et av fjoråret groveste låter «Point and Kill», hvor Little Simz lar den nigerianske siden av sin musikalitet skinne på det som må være den beste instrumentalen hun har rappet over.

8. Butterfly 3000 – King Gizzard & The Lizard Wizard

Butterfly 3000 er australierens 21. album, siden 2011. Har jeg hørt på alle? Absolutt ikke, men den eksentriske gruppen gir alltid ut noe som er verdt å sjekke ut. I et par år var de veldig inne den harde progen med innslag av mikrotonalitet og støy. På deres tre siste prosjekter har de tatt musikken i en mer dansbar og funky retning – til stor suksess.

Butterfly 3000 er deres mest fengende og melodiøse prosjekt til nå. Det virker som hver eneste låt var et forsøk på å toppe den forrige når det kom til å få låten på hjernen. Det mer catchy fokuset har ikke gått utover kvaliteten på musikk, det viser heller bandet som allsidige musikere som kan gi ut musikk over hele fjøla. Albumet er fortsatt pepret med intrikate trommer og elegant gitarspilling, det er bare enda gøyere.

Dansbart, psykedelisk og velspilt, det er tydelig at gutta har hatt det kjempegøy i studio og det merkes på sluttresultatet.

9. Mother – Cleo Sol

Cleo Sol fulgte opp fjorårets Rose In The Dark med en hyllest til morsrollen. Andrealbumet, også produsert av Inflo er mindre politisk og romantisk og tar utgangspunkt i Cleo Sol’s erfaringer som nybakt mor.
Et rolige og mer introspektivt album elegant plassert i soul/jazz-sjiktet. Stemmen til Cleo er varm og stødig akkompagnert av fantastiske trommer og koringer. Vil melde først som sist at dette var det mest behagelige albumet sluppet i fjor – utfordre meg gjerne.

10. Space 1.8 – Nala Sinephro

Albumet Space 1.8 er en metafysisk milkshake. En sammensmeltning av meditativt kontentum, jazz og folkemusikk med flittig bruk av feltopptak og improelementer.

Nala Sinephro er en karibisk-belgisk artist bosatt i London. Hun er en produsent nylig signert på respektable Warp Records. Egentlig skulle hun komme på Bylarm, men hun ble dessverre syk..

Albumet er kun åtte låter langt, men siste låt ut er nevnte «Space 8» på 17 minutter som mer enn gjør opp for den korte låtlisten.

Sentralt står jazzimprovisasjoner, synth og saksofon med elementer 22-åringen har plukket opp som DJ og liveerfaring fra mange av Londons kjente jazzbuler. For oss her hjemme som har et forhold til saksofonist Bendik Giske vil det utvilsomt være mye å falle for og sammenlignes med.

Enig med listen? Hvem var dine favorittalbum i 2021?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s