Hiphop og Murakami

Foto: Samir Madad.

Flere digresjoner med Fredrik Høyer

Akkurat nå finnes det et fyldig portrett med artist, dramatiker og poet Fredrik Høyer borte på Subjekt.no som jeg har skrevet. Vi prater om alt fra techno, hiphop, 22. Juli og Jon Fosse. Praten fant sted ganske akkurat før Coronaepidemien ble for alvor. Da var det fortsatt global oppvarming som var samfunnsfiende no.1 – og en rekke andre angster selvfølgelig.

Samtalen min med Høyer ble en to timer lang prat med relevante og litt mindre relevante refleksjoner. Her følger et par digresjoner som ikke ble med i portrettet. Digresjoner som jeg setter pris på!

Ingen «fake» innganger til rap

Mellom samtalene om Jon Fosse og techno-filosofi ble det snakket mye om Ken Ring og hiphop. Ja selv om det ikke kan påstås at Fredrik Høyer oser ren rapkultur så strømningene der.

Hiphop handler mye om hvor man er fra, det handler om minoritetsungdom og posisjonen man er i. For den hiphop-elskende Høyer har mye av den delen av hiphopkulturen blitt glemt i kommersialiseringen.

Det handler om å være undertrykt.

– Du vil ha makt og du vil ha penger, fordi du føler du kommer fra en underdog-posisjon. Og akkurat det er et ganske ærlig bilde av verden føler jeg.

Han fortsetter.

– Man må betrakte pengeglamoriseringa og voldsforherligelsen fra et sosiopolitisk sted.

Mange, nesten de fleste som driver med hiphop, spesielt i Norge kommer ikke nødvendigvis fra en underdog-posisjon. Er det uærlig da?

– Ikke uærlig nei. Jeg tenker at det egentlig ikke finnes noen «fake» innganger til hiphop, men at det finnes et businessaspekt ved det som hele tiden prøver å kapitalisere. Og det er jeg skeptisk til, sier Høyer.

Høyer tror det er plass til alt i hiphop – eller nesten alt.

– I hiphop er det en selviscenesettelse og en definisjonsmakt omkring hva som er ekte, mener Høyer.

– Altså, jeg tror ikke MC Ride i Death Grips er så hard som han virker. Jeg tror ikke Big Pun stod inne for det han sa, hvis du leser det.

Ute på et jorde i Punjab

– Hiphop kunne vi snakket om lenge merker jeg, ler Høyer

Han har så rett så jeg skynder meg videre for å snakke om noe annet han har bedrevet som jeg også er veldig glad i.

I 2017 satt Fredrik Høyer opp forestillingen «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» på Det Andre Teatret. Forestillingen var basert på boken av samme navn skrevet av Haruki Murakami og bestod av Fredrik Høyers 1 time lange teater-performance på manuell tredemølle. Regien ble gjort av Nils Petter Mørland.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe fysisk og som var gøy, men at man også kunne snakke seriøst om noe som var gøy.

Den verdenskjente forfatteren Haruki Murakami står bak bøker som «Norwegian Wood», «Kafka på Stranden og trilogien «1Q84». Selv er forfatteren en ivrig maratonløper og skriver i den semi-selvbiografiske «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping» at skrivingen og løpingen er uløselig tilknyttet hverandre. Han kan ikke gjøre det ene uten det andre.

– Boken handler om mer om livet enn det handler om skriving, eller.

Høyer omformulerer.

– Det handler like mye skriving som løping. Løping er den evige metaforen for livet.

– Så jeg ville lage en lang rant som kunne føles relevant, samtidig som det ble fremført på en krevende måte. Krevende og både se på og utføre.

Gjennom hele forstillingen jogger Høyer på tredemølle festet til en pulsklokke som viser pulsen på en liten skjerm. Innledningsvis i forestillingen forteller Høyer om da han ble tvangspåmeldt Oslo Maraton av sin gamle sjef.

Oppløpet til selve forestillingen var et maraton i seg selv smiler Høyer.

– En kompis av meg fra Drammen gifta seg i India, han er inder.

– Altså en indisk bryllupsfeiring er jo fest, fest, fest i en hel uke! Utbryter Høyer.

Han vender tilbake til historien.

– Da jeg dro til India så kunne jeg ikke et ord av teksten så jeg skulle bruke turen på å lære meg den utenat. Så der stod jeg da, ute på jorder i Punjab for å lære meg denne teksten. Satt å pugga tekst mens alle satt og sov i sånne inder-taxier som ser helt sjuke ut.

Første forestilling var knappe to dager etter han var tilbake fra bryllup i Punjab.

–Det var en ordentlig maraton i seg sjøl å lære seg det.

– Er egentlig ganske stolt av hvordan det stykket ble, sier Høyer litt lavmælt.