Karantene-rap

En veldig komplett liste med sterke hiphoputgivelser for den dølle tiden vi lever i.

Av og til kan det være vanskelig å huske hvor mye bra hiphop det faktisk finnes der ute. Billboard-lister domineres av middelmådig trap og det gjeldende lydbildet henger over sjangeren som en mørkelilla sky. I takt med den enorme kommersialiseringen av sjangeren så har det blitt nødvendig med litt mer dybdesøk for å finne bra rap. Dette er jo selvsagt bare en enkel musikkanmelders mening – jeg sitter ikke på fasiten, men etter min ydmyke mening så er disse prosjektene som jeg lister under noe av det bedre der ute.

Det ligger en spilliste med noen av de beste enkeltlåtene fra de ulike prosjektene nederst i teksten!

Hell Can Wait – Vince Staples

Denne konsise debut-ep’en fra Vince Staples traff meg ganske hardt tilbake i 2014. Etter å ha hørt i hjel singelen «Blue Suede» på Soundcloud visste jeg at jeg hadde funnet en rapper etter min smak. Vince Staples har en rå vokal, knallharde tekster og en kompromissløs stemme. Han virker forholdsvis uaffektert av trendene rundt seg og balanserer elegant både tekst og beat. Han har klart å reoppfinne seg selv flere ganger siden denne debuten, men i ren verdi for pengene så er Hell Can Wait et kupp! Syv låter, 23 minutter – ren glede. Long Beach-rapperen har pulsen på et Crip-dominert nabolag og leverer hardtslående verselinjer om livet i California-bydelen. Hvis du skal begynne med Vince Staples er dette et perfekt sted å starte!

Run the Jewels 2 – Run the Jewels

El-P og Killer Mike er en bedre duo enn KatjaKai og BenteBent! Ja jeg sa det! Å gi ut tre selvtitulerte prosjekter som alle er av like høy kvalitet er på nivå med Toy Story-filmene – Oscar verdig. Jeg trekker frem Run the Jewels 2 mye på grunn av de sterke singlene som utgjør albumet. «Blockbuster Night Part 1», «Oh My Darling Don’t Cry», altså det er så hardt. Det føles som jeg tar pushups på murstein mens jeg hører på en borgerrettsparole samtidig! Et makeløst produsert mesterverk som er hardt for ørene. El-P og Killer Mike komplimenterer hverandre perfekt bak mikrofonen med hver sin særegne stemme og temperament. Hvis du har lyst til å høre på et sint rap-album som får deg til å føle deg kul mens du gjør oppvasken så er dette toppen av kransekaka.

My Name Is My Name – Pusha T

Når Pusha T snakker så hører du etter. Det tidligere Clipse-medlemmet har en særgen flow og en til tider nesten for tydelig intonasjon. Man kommer ikke unna ordene om man prøver engang. Heldigvis så har Pusha T holdt et konstant høyt nivå gjennom hele sin karriere og med dette albumet fra 2013 ble hans allerede beviste gaver som MC støttet opp av de beste beatsene han noen gang har rappet over. Albumet er ene og alene verdt å høre for singlene «Numbers On The Boards» og «Nosetalgia». To låter jeg kåret til mesterverk ved første lytt – og som jeg fortsatt står for. Albumet inneholder nok harde verselinjer, hooks, gjesteartister og melodiske partier til å blidgjøre alle typer hiphop-fans! Det betyr deg!

Atrocity Exhibition – Danny Brown

«Er alt i orden med Danny Brown?» Spurte jeg meg selv da jeg hørte dette sorte hullet av dop, psykose og depresjon. Eksentrikeren Danny Brown fra Detroit er mitt favoritt utskudd. Rapperen de andre barna ikke får leke med i skolegården. Og på dette albumet fra 2016 nådde han muligens bunnen mentalt, men peaket musikalsk. Albumet er en smeltedigel av musikalske uttrykk og tekstmateriale som gir all grunn til bekymring. Men den fascinerende blottleggingen og den velfungerende kakofonien av beats og tekstlevering er dypt givende. Kendrick Lamar, Ab-Soul og Earl Sweatshirt bidrar med gjestevers og albumet er så variert at jeg kan nærmest garantere at du finner hvert fall EN låt du liker.

Still Brazy (Deluxe) – YG

YG er neppe aktuell for Nobelprisen i Litteratur, men vestkystrapperen YG er etter min mening ene og alene ansvarlig for å holde skikkelig g-funk i live! Jeg skulle både ønske jeg hadde førerkort og en Chevrolet Impala 67 til dette albumet. Et album som gikk til, kort tid etter YG ble skutt og forsøkt drept i egen leilighet. Lydbildet er basstungt og teksten er bitter, sint og en anelse paranoid. «Twist My Fingaz» og «Gimmie Got Shot» er personlige favoritter, men albumet som helhet fungerer i sin historiefortelling og er verdt et komplett gjennomhør. Still Brazy tilbyr et intenst innblikk i gjengmentalitetn og hverdagen til en av hiphops mest profilerte Blood-affilierte rappere.

Operation Doomsday – MF DOOM

Mystiske MF DOOM. Mannen med flere rapaliaser enn han har hår på hodet. Din favorittrappers favorittrapper. Kjært barn har mange navn. Men jeg stiller meg i puljen som mener at DOOM kan anses som en av sjangeren aller dyktigste – ja jeg sa det. Tekniske ferdigheter, kreativitet og konseptuell gjennomførelse, DOOM har alt og Operation Doomsday er en av de beste skivene han har gitt ut. Jazz, funk og soul blir elegant samplet sammen med elegant og minimalistiske trommemaskiner. Albumet ble først sluppet i 1999, men det finnes nå remastrede versoner, deluxe-utgaver og matbokser! I det hele tatt. Hvis du skal starte med MF DOOM og hans mange pseudonymer, hvorfor ikke starte på starten?

Without Warning – 21 Savage, Offset, Metro Boomin

Jeg er alvorlig lei av trapbeats, det har gått så langt at det ikke virker som rappere vet hva slags andre beats man kan rappe over. Bevegelsen har nesten ødelagt for kreativiteten der ute! MEN, hvis du skal høre på et trap-album så kan det like så godt være det beste. Og denne kruttsalven på 10 låter er faktisk alt du trenger for din trap-fix. Tonen på albumet kan best beskrives som skummel. Det er illevarslende mørke beats komplett med skumle kirkeklokker og Halloween-aktige lydeffekter. Hele albumet føles farlig. Et lydbilde som spesielt 21 Savage passer i. Sjekk ut låten «Ghostface Killers» hvis du trenger en pekepinn – beste låta på hele dåsa.

GREY Area – Little Simz

Jeg har skrevet høylytt om min forkjærlighet for Little Simz allerede, men jeg får fortsatt ikke nok av den talentfulle briten. Ti låter lange GREY Area var 2019s beste album – på tvers av sjangre. Det er så mye personlighet strødd utover her og 24 år gamle Simbi Ajikawo er en så absurd talentfull rapper at det er til å bli kvalm av. Hun har en smittende tekstlevering og et utvalg av beats som er helt unike. Produksjonen er gjort av den nokså ukjente Inflo. Inflo utviser en bredde som er helt vill. Bare ta låten «Venom» som så følges av «101 FM». Det er to helt ulike musikalske verdener. Little Simz rir hver eneste produksjon like lettvint og berører elegant en rekke politiske temaer uten å virke belærende.

Madvillainy – Madvillain

Samarbeidet mellom MF DOOM og Madlib er kanskje ikke ukjent for hiphopkjennere der ute. Kanskje spesielt på grunn av sitt ikoniske albumcover. Allikevel bør albumet snakkes om og spilles av – ikke glemmes. Albumet fra 2004 er noe av det mest interessante produksjonsmessig som finnes der ute i hiphopsfæren. Madlib kutter opp samples og loops som en hjernekirurg og DOOM leverer intrikate rim og metaforer i kjent stil. Låtene på albumet er korte og tettpakkede. Ta spesielt min favoritt: «Figaro». En låt hvor du knapt rekker å få med deg at DOOM hopper på beaten og fra han er i gang så stopper han ikke før låten er ferdig.

https://open.spotify.com/playlist/4zMsVdR4CNqGOiLoi40Oql?si=rp0Q7OCPTTCFFZlmG8JkNg

WWCD – Griselda

Griselda Records er et New York-basert label ledet av trioen Benny The Butcher, Westside Gunn og Conway The Machine. Kollektive Griselda star går i bresjen for en lyrisk drevet New York hiphop som bryter i stor grad med mainstream rap. Det er mye mørkere og hardere. Aggressivt – nesten fiendtlig i lydbildet. WWCD er et ekte ‘posse’-album hvor samtlige medlemmer er representert. Med seg har de også tungvektere som 50 Cent og Eminem. Verdensstjerner som tydelig er imponert over den lyriske stilen til Griselda. Albumet er grainy, støvete og sofistikert. Bør spilles høyt.

Forrige
Forrige

Mandagslista 5

Neste
Neste

Hiphop og Murakami