– Selv om man får samfunnet over en bakketopp oppdager man på toppen at det er et helt fjell der
INTERVJU: Naeem Juwan.
Foto: Shane McCauley.
Han fikk en egen låt oppkalt etter seg på Bon Ivers nyeste album og omgir seg med musikalske tungvektere. Selv sier Naeem at han mistet musikkgleden
Mens jeg venter på at Naeem skal koble seg til telefonkonferansen spilles det ventemusikk. Sangen er skrevet spesielt for denne telefontjenesten og fremføres av en Garth Brooks-aktig countryartist. «I’m on hold, yes I’m on hold. I hope it’s not all day, hey!» synger han.
Det er åtte på kvelden her i Norge. Naeem Juwan er på LA-tid – ni timer bak.
Naeem kobler seg på. Etter litt oppklaring rundt hvordan man sier navnet mitt flyter samtalen godt.
Vi er i gang med å snakke om USA.
– Som et land er USA svært mangfoldig. Så mangfoldig at det er større mulighet for systematisk rasisme og hat generelt – nettopp fordi mangfoldet strekker seg alle veier.
Naeem fortsetter.
– Jeg har tro på at disse protestene fører til endring. At en hendelse i Minneapolis kan tenne reaksjoner internasjonalt er helt fantastisk.
Ja hvordan er det å ha sluppet et album i krisetilværelse?
– Du kan egentlig ikke kontrollere hva som skjer i verden. Før protestene mot politivold og BLM-bevegelsen blusset opp igjen var jeg opprørt over å skulle slippe et album i midten av en pandemi. Jeg kunne ikke promotere det, jeg kunne ikke turnere så jeg tenkte at folk ikke kom til å legge merke til musikken.
Dans og politikk
13. juni slapp Naeem albumet Startisha. Hans første prosjekt under eget navn. Albumet har gjestebidrag fra Justin Vernon, Swamp Dogg og Francis and the Lights for å nevne noen. Musikalsk er Startisha en vellykket smeltedigel av hiphop, klubb, soul og r&b. Like eklektisk som mannen selv. Sangene til Naeem spriker i uttrykk og budskap. Fra den overfladiske klubbbangeren «Woo Woo Woo» til den svært politiske «Tiger Song».
På «Tiger Song» synger Naeem:
Now Martin waiting on his harvest
Debating if the state going be coarse or modest
Learned about David from Goliath
Now my whole hood know how to defeat the giants
– Når du leser opp den teksten gjør det meg egentlig litt trist. At noen tekstlinjer jeg skrev for tre år siden er like aktuelle nå.
Han sukker lett på telefonen.
– Det viser hvor flaut det kan være å være menneske. Det har nesten ikke noe å si hva jeg skriver, eller hvilke referanser jeg bruker for historiene vil alltid være relevante. Vi sitter fast i en sløyfe, sier Naeem.
Han fortsetter.
– Jeg hører alltid på musikk for å guide meg gjennom livet. De fleste av mine favorittartister har alltid hatt en blanding harmløse lettbeinte sanger og sanger som var politiske.
Naeem tar en litt lang pause. Jeg tar meg selv i å bli litt nervøs. Redd for at jeg kanskje spør litt for seriøst over telefonen.
– Fremgang tar utrolig lang tid, sier Naeem til slutt. Selv om man får samfunnet over en bakketopp oppdager man på toppen at det er et helt fjell der.
En uplanlagt Pride-anthem
De spilte en av låtene dine under Pride!
– What?
Jeg forsøker å ikke dvele ved den dunkle vendingen intervjuet har tatt og forteller at jeg hørte låten hans «Stone Harbor» på Instastory, spille i bakgrunnen på en provisorisk klubbnatt under Pride-week her i Oslo.
– No way! Bryter Naeem ut over telefonen. No way, gjentar han vantro.
– Det gjør meg så glad!
Den dansevennlige låten «Stone Harbor» er en kjærlighetslåt dedikert til kjæresten hans og oppkalt etter Stone Harbor, New Jersey, stedet hvor kjæresten og hans familie har sommerhus.
– Da jeg holdt på med albumet konsentrerte jeg meg om å bare kunne lage noe personlig og hvordan jeg skulle få til det. Jeg ofret ikke mottakelsen noen særlig tanke.
Til tross for gode tilbakemeldinger og streamingtall virker det ikke som Naeem hadde stor tro eller forventinger til Startisha. På telefonen høres den tilsynelatende selvsikre artisten påfallende usikker ut.
Prosessen bak Startisha skulle ta fire år. To til ren skriving og resten til å finne de riktige samarbeidspartnerne og produsentene. Albumet markerer den første musikken hvor Naeem bryter med sitt gamle alias Spank Rock.
– Jeg ville at albumet skulle være søtt som godteri. Nesten for søtt og lykkelig – nesten urealistisk.
Urealistisk?
– Kjærlighet er jo egentlig ikke sånn som det fremstilles i popsanger. Sangene er utopiske sånn sett, sier Naeem.
Tillat meg å reintrodusere meg selv
Hvordan er det er reintrodusere seg selv som artist?
– Å finne glede ved å lage musikk igjen var det vanskeligste. Da jeg startet prosessen ville jeg omtrent ikke skrive sanger, jeg prøvde å finne en måte jeg personlig kunne være stolt over å være musiker igjen.
Hva hadde skjedd?
– På et tidspunkt handlet ikke låtskriving om hjertet lenger – det kom ikke fra sjelen. Det kom fra hjernen. Så jeg vet ikke om jeg ser på det som en reintroduksjon, mer som jeg som måtte riste av meg negativitet og komme meg ut av en spiral.
Naeem redegjør for en bruk og kast-kultur i musikkbransjen.
– Det er en tendens i musikkindustrien hvor ferske artister får maks to album på å hevde seg, to album hvor de er inne i varmen. Etter det er det kun de heldigste som får være med videre. Som får en karriere og et levebrød.
Jeg skal spørre videre, men han fortsetter tankerekken.
– Som en artist som helst vil lage noe rent og ekte var det vanskelig å kjenne på det økende presset fra industrien om å lage noe kommersielt – noen mer salgbart.
– Jeg taklet ikke det aspektet noe særlig bra, legger han til.
Naeem meldte seg ut fra «bransjen» og fikk dyttet musikkindustrien på avstand for å kunne fullføre Startisha. Når han vendte tilbake ble klar over flere nye utfordringer ved å gi ut musikk i 2020.
– De som kjøper og lytter til musikk kjemper mot algoritmer og parametere for å avgjøre hva som blir populært og hva som følgelig blir satset på. Det er påfallende hvor homogent mye av dagens musikk høres ut på grunn av dette, sier Naeem.
I bransjen som sådan har oppmerksomhetsspenn, skip rate og albumlengde vært temaer for debatt i god stund.
– Låten din blir lagt i en spilleliste hvor musikken din ikke skiller seg mye fra de andre låtene der, og på den måten blir musikken konsumert på en mye mer passiv måte, sier Naeem.
– Som heismusikk.
Jeg forteller han at jeg nesten må gå fordi jeg skal rekke et kveldsbad før det blir for sent. Han humrer og legger til at han ikke hadde trodd han skulle prate med meg om dette albumet, en norsk journalist på telefonen ni timer frem i tid.