Mandagslista 19
Det er ganske vanskelig å gå inn i en introvert musikkboble på familieferie på fjellet. Heldigvis får gluteus maximus kjørt seg godt på toppturer i fjellsko lånt fra svigers så det veier opp. Derfor ble lyttingen til ukens mandagsliste hakket mer intensiv enn vanlig. Å høre masse musikk på kort tid og mene noe om det, er ikke så lett som mange kanskje tror. Uansett, her kommer det masse gull til den kommende uken.
Mandagslista oppdateres hver mandag!
Are you even real? – James Blake. Prod: James Blake, Josh Stadlen
James Blake har boblet over av musikalitet de siste månedene. Han har holdt utrolig sterke streamingkonserter fra sin Instagram og samtidig kokkelert opp kvalitetsmusikk. «Are you even real?» er en av disse. Stor i skala og akkurat passe ambisiøs med strykere i produksjonen, som jeg ikke vanligvis forbinder med hans signatur. Men den gjenkjennbare nerven typisk for James Blake er der. Det samme er hiphop-elementene og pulsen vi hørte mye av på Assume Form. Låten har en dunkende puls og en smittende hook – det mest poppete jeg har hørt briten på lenge.
Rain – Whitney.Prod: ?
Det er sommer, det er varmt og Whitney er en essensiell del av sommerstartpakken. De sløye indierockerne våger på litt mer soul denne gangen via vokalen til Julien Ehrlich og pianoakkorder med nikk til Childish Gambinos «Redbone». Hvis du trenger en bakpå perle til den neste obligatoriske Norgesferien så er dette en utmerket kandidat.
Hamayasan – Tacobitch. Prod: De i Tacobitch
Tacobitch er fortsatt rare de. «Hamayasan» er typ; prog-techno-house. En taktfast beat som nesten ikke lar seg kontrollere. Det er hardt, hypnotiserende og slemt.
Like This - 박혜진 Park Hye Jin. Prod: 박혜진 Park Hye Jin, Wayward
Er sørkoreansk techno-house-fusion noe du kicker på kanskje? Noe bra obskurt du kan fortelle folk du hører på som de sikkert aldri har hørt om? Neida, joda. Park Hye Jin var forholdsvis ukjent for meg, men jeg har falt for den suggerende sjangerblandingen på den nokså ferske Ep’en How Can I. Slaginstrumenter og repeterende tekstlinjer på et språk jeg ikke forstår. Heldigvis er rytmen universal nok til å passe i hvilken som helst klubbkjeller.
Calor – Arca. Prod: Arca
Til min store skuffelse var det nye Arca-albumet et salig rot. En ujevn skive med altfor mye dyttet inn. Det var likevel flere øyeblikk som imponerte sterkt. Blant annet «Calor». Dette er mye mulig det skjøreste og mest avkledde jeg har hørt Arca. Headsettet fylles av klangfylte pianoakkorder og lyder som flagrer oppi venstre øre før de flyr over til høyre side. En hodetelefon-låt av rang. Uansett om KiCk i skuffet meg personlig, er kreativiteten til Arca ingenting annet enn fantastisk.
Quit Rappin – Drakeo the Ruler, JoogSzn. Prod: JoogSzn
Bakgrunnshistorien til denne låten og albumet det er hentet fra er innsalg nok for å få hvert fall meg interessert. Vestkyst-rapperen Drakeo the Ruler sitter inne i fengsel for en rekke kriminelle gjerninger. Likevel vil han lage musikk. Den eneste måten han kan spille inn versene sine er over telefonlinjen, og i USA er det selskapet GTL som setter opp disse telefontjeneste til de mange fengsler på tvers av landet. «This cellphone call may be monitored or recorded» lyder det på albumets åpningsspor. «Quit Rappin» er første låt vi hører og også den strammeste. En minimal bakpå G-funk beat og stemmen til Drakeo som rapper gjennom en dårlig forbindelse. Det er kreativt, tragisk og steinhardt på samme tid.
Feel – Hiroshi Yoshimura. Prod: Hiroshi Yoshimura
Hentet fra albumet Green (1986), «Feel» er bare en av de fantastiske ambientperlene gitt ut av Mr. Yoshimura. Behagelige lydlandskaper som gir meg assosiasjoner til utforskning på romstasjoner. Eller plantestell i en futuristisk hage. Avdøde Yoshimura var lydingeniør og komponist, fascinert av Brian Eno og kontentum. Låten «Feel» er hjernenektar. Perkusjonslag like lette som vanndråper. En høyfrekvenslyd som får meg til å tenke på den beroligende duringen man av og til kan høre fra store industrilamper.
Ny musikk hver mandag!
spotify:playlist:6d4Tw6HbzK5XJ1sPQvwoej