«Og jeg innså at han var en kjempe»

En nekrolog om Quincy Jones

I skyggen av et dystopisk amerikansk valg havnet dødsfallet av komponist, produsent, arrangør, musiker og filantrop Quincy Jones, han ble 91 år gammel. Han var en av disse musikkskikkelsene som ruvet, med en karriere som kunne vært skrevet til film, heller enn å tilhøre et ekte menneske. Hadde det ikke vært for at Quincy Jones etterlater en kolossal musikalsk arv, er det vanskelig å tro på at han gjorde alt han gjorde, verden er genuint fattigere i hans fravær. Heldigvis er det mye vi kan gjøre for å minne han.

Dette blir ikke en biografi, det er litt kjedelig at nekrologer som regel bare er litt ekstra sentimentale Wikipedia-tekster. Det ramses opp alt er person har oppnådd og når de oppnådde det. Mange som forfatter nekrologer tar spesielt mye stolthet i å grave frem de mest obskure faktaene eller de smaleste anekdotene for å flekse med kompetanse. Det er fint det, og det blir plass til litt faktainformasjon også i denne nekrologen, men jeg savner alltid at nekrologer vinkler på hvorfor vi skal bry oss om at personen er død – hvem vi har mistet og hva personen etterlater seg.

Å formidle Quincys musikk – hva som gjorde den spesiell og hvorfor du bør oppdage musikken hans nå – om du ikke alt har gjort det.

Quincy Jones, svart på hvitt

Hvis du kun ser på faktaene, er Quincy Jones et unikum i seg selv, og de meste imponerende kulepunktene kommer her:

• Spilt inn over 2900 låter

• Bidratt på over 300 album

• Komponert musikk til 51 filmer -og serier

• Over 1000 originale komposisjoner

• 79 Grammy-nominasjoner

• 29 Grammy-priser

• E.G.O.T-vinner (Emmy, Grammy, Oscar, Tony)

• Han produserte Thriller av Michael Jackson, et av verdens bestselgende album gjennom tidene

• Produserte veldedighetssangen «We Are The World» (1985)

For å bare nevne navn fra øverste hylle har Quincy Jones jobbet med: Ray Charles, Count Basie, Frank Sinatra, Dinah Washington, Tony Bennett, Sammy Davis Jr., Ella Fitzgerald, Aretha Franklin, Dizzy Gillespie, Michael Jackson, Donny Hathaway, Donna Summer og MANGE fler.

Om det var som arrangør, bandleder, produsent, trompetist eller komponist har Quincy Jones vært involvert i musikk som har berørt millioner.

To anekdoter om Q

Det er mye å fortelle fra karrieren til Quincy Jones, men jeg vil trekke frem to absurde historier som sier noe om hva et geni som Jones måtte erfare som svart musiker.

På 50-tallet fikk ikke svarte arrangører og komponister lov til å jobbe eller skrive for strykere i USA – så i 1957 flyttet Quincy Jones til Paris for å gå i lære hos Nadia Boulanger. Læreren og dirigenten som blant annet underviste Leonard Bernstein og var mentor for Igor Stravinsky. Her fikk han skrive for strykere og for store orkestre til det tøt partiturer ut av ørene hans. Denne kunnskapen tok han med seg videre når han begynte å skrive svært suksessfull filmmusikk.

På starten av 60-tallet fikk Quincy Jones en telefon fra Frank Sinatra, Sinatra digget jobben han gjorde med Count Basie og ville i studio med han. Jones produserte og gjorde orkestreringer for Sinatra på det kritikerroste albumet «It Might As Well Be Swing» (1964). Etter suksessen med albumet tok Sinatra med det legendariske Count Basie Orchestra med Quincy Jones som bandleder på turne i USA og Europa.

Sinatra tok etter hvert med Quincy og resten av orkestret med for å spille show i Las Vegas. På midten av 60-tallet hadde fortsatt ikke svarte tilgang på kasinoene eller restaurantene i kjernen av byen. Store stjerner spilte på de store scenene, men måtte spise på kjøkkenet, gå inn en annen inngang og bo på svarte hoteller på andre siden av byen.

Frank Sinatra stilte arrangørene et ultimatum. Enten får bandet mitt og jeg kost og losji samme hotell, eller så antar jeg at dere ikke trenger meg.

Bandet trengte ikke bo på andre siden av byen.

To sitater fra Frank Sinatra om Quincy Jones:

«Orkesteret jobbet hardere enn de gjorde før Quincy…Å fremføre med Quincy var den mest spennende jobben jeg hadde gjort så lenge jeg har opptrådd….

…Quincy hadde nøkkelen til Basies band, mer enn noen annen dirigent jeg visste om. Og jeg begynte å innse at han var en kjempe…. Quincy viste seg å være en av de beste musikerne jeg noensinne har kjent».

Den mye omtalte gnisten

Det er mange ting som gjør musikken til Quincy Jones så spesiell. Et aspekt ved den er hvor god han spilte andre. Han hjalp artister han jobbet med å finne gnisten og hvis man ser gjennom katalogen til artistene han har jobbet med så er det ikke rent sjeldent at albumet han var en del av, også var den artistens beste skive.

Quincy Jones hadde et fantastisk øre og en vanvittig kompetanse som produsent og komponist. Han hadde en unik forståelse for hvordan instrumenter skulle høres ut for å formidle følelser, hvilket tempo noe skulle gå i og hva som skulle skinne i innspillingene.

Ta mitt favorittalbum av han under eget navn, Walking In Space (1969). Et album som virker både perfekt planlagt og proppfull av sjel og glede på samme tid. Perkusjon og blåsere i en perfekt lek og Quincy som en trollmann av melodiforståelse for det hele. Her finner du også en av de vakreste og mest håpefulle låtene Jones har stått for, og som på mange måter ble soundtracket til hans bortgang for meg, «Love And Peace». En fantastisk enkel med slående vakker melodi spilt av en liten blåserrekke som fyller deg med nostalgi og håp på samme tid – den type sentimentalitet som gir deg gledestårer som presser i øyekroken.

Budskapet er kjærlighet og fred, verdier Quincy Jones levde etter som musiker og filantrop og syn gjennomsyrer hele hans diskografi. Musikkglede er også den røde tråden i alt Quincy Jones tok i - love for the game, tilstedeværelse av sjel som smitter gjennom høyttalerne.

Hva kan du gjøre nå?

Det er et stort overskudd av kjærlighet i all musikk Quincy Jones var involvert i, men diskografien hans er også enorm og overveldende. Derfor har jeg laget en liten smøbrødliste med ting du skal sjekke ut nå om du er interessert i å utforske karrieren til en faktisk legende.

Se dokumentaren Quincy (2018) på Netflix – ikke bare en av de beste musikkdokumentarene laget, men en fantastisk vellykket biografi om et sammensatt og komplekst liv som ikke bare rosemaler en feilbar mann.

Begynn å lytt til følgende album:

• Quincy’s Home Again (1958) – storbandjazz fra øverste hylle fra en periode etter Quincy hadde vært på en lengre turne på midten av 50-tallet og var helt blakk, og lagde albumet for å kunne betale for alle utgiftene fra turneen.

• Sinatra At The Sands (1966) – Et av de kuleste livealbumene gitt ut, hvorfor holder ikke folk konserter slik lengre? Quincy Jones er bandleder og loser Sinatra trygt i havn på Sands Hotel and Casino i Las Vegas.

• Hey Now Hey (The Other Side of the Sky) (1973) – kruttsterk skive fra Aretha Franklin produsert av Quincy Jones.

• The Quintessence (1962) – bare en makeløs jazzskive på åtte låter.

• Walking in Space (1969) – en konsentrert skive på seks låter som er den perfekte blanding av jazz, soul og store orkestreringer.

• Gula Matari (1970) – spennende overgangsskive i Quincy’s karriere som kombinerer soul, jazz og funk, tittelen på albumet betyr for øvrig «bergknuser» på swahili.

• Give Me The Night (1980) – Et av de viktige danseskivene fra 80-tallet produsert av Quincy Jones for George Benson. Tittelsporet fortjener laubærkranser alene.

• The Dude (1981) – Quincy Jones sit ikoniske funk/disco-album med det like ikoniske albumcoveret. Et must for alle platesamlere som vil få folk til å danse.

• Donna Summer (1982) – Et av Donnas Summer’s beste album er naturligvis produsert av Quincy. Bare sett på Love Is In Control (Finger on the Trigger) og prøv å ikke dans.