Tre tette

Ofte kommer det så mye musikk at det kan være vrient å skrive noe om alt. Spesielt i norske redaksjoner som ikke ser leseverdien i noe som er antydning til smalt. Så tester ut formatet «Tre tette». Tre korte og konsise anmeldelser av helt nye album. Kriteriet er enten at jeg digger det, eller syns at det er såpass dårlig at det fortjener ris.

Man kan ikke stige ned i den samme elva to ganger

Linni og Kvam er ute med debutalbumet AGUA. Et hiphopalbum om vann – blant annet. Som aliaset Neste Planet stiller Linni og Kvam seg på siden av norsk rap. Helt i sitt eget lille hjørne. I dette hjørnet er det magi, drager, eventyr, flo og fjære. Produksjonen låter også helt uaffektert av trap-bølgen som skyller over populærmusikken. Produksjonen er lett, nesten søt. Drevet av gitarer og sløye trommer. Linni stiller sterkt med sin særegne stemmbruk og flow. En stemme så herlig som den er rar. Jeg er sikker på at vokalen til Jonas Grieg er litt som oliven for mange – du enten liker den eller ikke. Jeg stiller meg for ordens skyld i første kategori.

Til sammenligning med musikken han gir ut under soloprosjektet Linni så er lydbildet til Neste Planet langt mer interessant og viktig i norsk hiphop-sammenheng.  Her er Linni en eventyrlig historieforteller. Han har noen herlige skjønnlitterære referanser strødd utover, i tillegg til noen lekre fantasy-metaforer som en rollespillnerd som meg selv setter stor pris på. Det er ingen tvil om at mannen er en gamer og muligens har en grov save i Minecraft.

Den tekstuelle røde tråden her er likevel vann og alle dens manifestasjoner, derfor den litt klønete Heraklit-referansen i overskrift. Men på AGUA så flyter faktisk alt. Kvam holder tekstuniverset forankret i lettbeinte produksjoner som kler Linni aller best. Neste Planet er rett og slett det beste av både Linni og Kvam. Det er den lekne, nerdete Linni som inviterer til virkelighetsflukt jeg helst vil høre. Når jeg i tillegg hører produksjoner som ikke lener seg på trap-beats som en krykke er det alltid stjerne i boka hos meg.

Vital kunstpop

Heaven To A Tortured Mind er fjerde album fra eklektiske Yves Tumor, aliaset til en Sean Bowie. Yves Tumor er ikke noe jeg har hørt på veldig lenge, men jeg ble dypt fascinert av 2018-albumet Safe In The Hands Of Love og har fulgt med siden. Det som slår meg er hvor utrolig ubestemmelig musikken er. Fyren er et enigma! På sitt nyeste blir vi presentert en smeltedigel av pop, rock og psykedelika i en artsy forpakning. Ta bare albumets to første låter. «Gospel for a new century» som er åpningslåten er en melodiøs poprock-låt. Snill for ørene med fengende vers og effektive refreng. Dette er umiddelbart glemt på neste låt «Medicine burn». En sykt krevende støyrock-låt som jeg hadde forventet på et King Gizzard and the Lizzard Wizard-album.

Denne schizofrenien vedvarer egentlig gjennom hele albumet, men det er vanskelig å ikke blir engasjert av galskapen. Du sitter nærmest og tripper mens du venter på hva i alle dager han skal trekke opp av den musikalske hatten på neste låt.

Heaven To A Tortured Mind er et veldig polariserende album tror jeg. Jeg tror du finner både noe du kan hate og elske ved det. Jeg trekker frem arenarock-låta «Kerosene!» og psych-låta «A greater love». Sistnevnte leverer noen sløye gitarriff og nærmest r&b-aktige vokaler som kommer fra ingen steder! Hvis du føler for å utfordre øregangen så ville jeg absolutt sjekket ut Yves Tumor.

«Jeg bare viber bro»

Den danske trioen i Athletic Progression er en helt ny oppdagelse. En underdog fra årets by:Larm faktisk. Athletic Progression er en instrumental gruppe som lager musikk som bare.. jeg vet ikke. Det er en vibe liksom. Neida fra spøk til Halvor så er Athletic Progression perkusjonsdrevne instrumentaler som blander hiphop, elektronika og jazz. Men grunnbjelken er trommer og deilige grooves. Det er jo selvsagt teit å skrive det i en tekst, men musikken er faktisk en vibe.

 Jeg vil bo i låten «EMBASSY». Jeg vil at den skal være lydsporet når jeg skater ned en folketom Corona-gate. Når jeg er på mitt sjette game av League of Legends. Jeg vil at «WHITE CRAYON» skal spille i bakgrunnen når jeg drikker vin jeg ikke har råd til eller vasker mine Puma Suedes med et overpriset shoe cleaning kit jeg kjøpte i fjor. Det selvtitulerte albumet er 35 minutter med ren velvære. Mesterlig produsert, hver eneste lille synthlyd og slørete kicktromme er akkurat der den skal være.

Hvis du noen gang har tenkt: «Her hadde det passet med en liten snare», så ikke tenk på det! Athletic Progression har allerede gjort det. Den smekre låta «CONVOY» er et eksempel på dette. En låt som bare funker på alle måter. Det blir litt vrient å være veldig deskriptiv med slik instrumental musikk så jeg faller tilbake på at jeg bare viber bro! Det shittet her er aloe vera for øra.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s