Mandagslista 8

Sondre Lerche har blitt singel, det betyr at en bråte med passe kleine låter er på vei. I andre nytt så er streamingfestivaler og konserter blitt et så godt tilbud at folk har mistet betalingsvilje. Det er rett og slett for mye av det gode nå. Denne uken har jeg ikke hørt på så veldig mye nytt. Påsken har vært stille – veldig stille. Men har fått tid til å høre på mye nytt, men mest gammelt. Her kommer flere Flacuss-sertifiserte perler!

Mandaglista oppdateres hver mandag og finnes nederst i saken!

Terminus – Kropp. Prod: Robert Jønnum

Bergenspop med sterke nikk til både 60 og 80-tall! En lykkelig låt nesten naiv i sin optimisme. Deilige trommepartier og en frekk trompet maner opp til varmere tider. Håvard Bakke kjent fra det pensjonerte surfebandet Hvitmalt Gjerde har tatt med mye av spillgleden derfra over i prosjektet Kropp. Det er ikke helt på samme nivå, men viser stort potensiale til å bli en ny norsk sommerfavoritt. Nytes best til sjømat og en bluetooth-høyttaler på Hovedøya.

Aries feat Peter Hook og Georgie – Gorillaz. Prod: James Ford, Gorillaz og Remi Kabaka Jr.

Gorillaz er i gang med ny musikk. Prosjektet de jobber med er døpt Song Machine og viser med singlene sluppet til nå at det er langt mer interessant enn noe de har sluppet siden vel.. 2010! Denne gangen er det erkebritisk og synth på programmet. Helt New Order. Spesielt siden New Order-medlem Peter Hook gjennomsyrer hele låta. Liker du svært britisk musikk og synthpop er denne låta alt du vil ha. Deilige melodier og en lekker basslinje. «Bring out the beans ‘n’ mash luv! Gorillaz is on the telly!!!»

One For My Baby – Frank Sinatra. Prod: Dave Cavanaugh

Ja denne sangen her ja. Nå er riktignok 1958 ikke i fjor, Men Sinatra-albumet Sing For The Lonely ble remastret i 2018 og gitt ut i en crisp forpakning. For mange ble også denne balladen bragt ny oppmerksomhet gjennom filmen «Blade Runner 2049». I filmen kan vi høre Goslings karakter spille av et liveopptak av låten fra en futuristisk jukebox. En av mine favorittlåter fra ikonet Frank Sinatra – verdt din oppmerksomhet.

Vanish – Nicolas Jaar. Prod: Nicolas Jaar

Renessansemann Nicolas Jaar er ute med et nytt album under eget navn. Et artsy og eksperimentelt et. En krevende lytt tettpakket av interessante musikalske inntrykk. «Vanish» er en krypende, nesten sakral i sitt lydbilde. Gjennom låten kan du høre et illevarslende drønn som bakteppe til en klangtung og lys vokal. Cenizas som albumet heter er stappet fulle av elektronika-øyeblikk som får meg til å tenke på gammel Trentemøller og Aphex Twin. Dels soundscapes, del OST til et indie-spill du har lastet ned på Steam.

Knock Knock – MED, Blu, Madlib og MF DOOM: Prod: Alle

Låta er Hentet fra 2015-albumet Bad Neighbor. En collab mellom alle artister nevnt over. Dette er kanskje den mest dansbare låten du kommer til å høre MF DOOM i, men Madlib får jo frem det beste i artister. En sidechainete flanger beat gjør rare ting med øregangene dine. Alt dette mens rapperne hopper elegant på beaten.  Sjekk gjerne ut hele albumet.

So American– Portugal. The Man. Prod: John Hill

Se for deg. Du er 16-17 og hører nesten bare på indieband. Det var enklere da. Jeg romantiserer ofte indieperioden fra videregående. Noen av minnene er farget av nostalgi og høres ganske jævlig ut når jeg plukker de opp nå, men noen har holdt seg! «So American» er en av disse. Man kan se for seg låten som bakgrunnsmusikk i en avgjørende scene i et ungdomsdrama. Men kan også se for meg meg selv liggende på et stygt laminert gulv med ti Tuborg i leveren og svetteringer under armene – smilende. Låten har tydelige 60-talls-nikk komplimentert med veldig moderne tenåringsangst. Det er det mesterlige refrenget som er stjernen her, men strykerne og synthen er utmerkede biroller.

The Star-Crossed Lovers – Duke Ellington. Prod: Henri Renaud

Låten er tatt fra albumet Such Sweet Thunder. En suite Duke Ellington skrev basert på verkene til en William Shakespeare. Det var derimot ikke sånn jeg fant ut om låta, akkurat det måtte jeg google. Låta ble først kjent for meg, beskrevet i Haruki Murakamis kortroman «Vest for solen, syd for grensen».

Dette er verdens mest romantiske låt. For meg er det ingen tvil. Jeg får den velkjente varme følelsen i brystet hver gang saksofonen kommer inn på introen. År etter år gir den meg et ønske om å røyke sigaretter i en dunkel jazzbar med noe dårlig whiskey og blikket festet på den stille og ensomme vakre jenta som sitter for seg selv i baren.

Følg Mandagslista! Oppdateres hver uke.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s