Mandagslista 20

Jeg har tenkt en del på berøringsangst i det siste.

Noe musikk kvier jeg meg for å skulle mene noe om. Av flere grunner. Det kan være at musikken er for smal, for komplisert eller for politisk. Jeg har nylig blitt klar over en berøringsangst jeg har hatt for visse grener av skandinavisk rapmusikk hvor mange artister har frontet en livstil, og et image som gjør at jeg kvier meg for å skrive om dem.

De samme artistene er ofte talentfulle låtskrivere, produsenter og beatmakere som fortjener presse, men de er også svært lite sjenerte når det kommer til å spille på en kriminell fortid – eller nåtid. Mange av de samme artistene har bygget seg opp store fanbaser og viser til imponerende streamingtall. Faktorer som bør være av interesse for pressen og den kommersielle siden av musikkbransjen, men samtidig betyr det å jobbe med artisten som ikke legger noe skjul på sine lysskye aktiviteter.

Hva bør man gjøre? Bør større deler av norsk presse grave dypt etter sin indre «Thomas from Vice»? Dykke dypt i subkulturen for å finne gull? Besøke skumle miljøer INGEN andre tør dra?

Kanskje rapartister bare får kommersiell oppmerksomhet hvis de drar en Jay Z? Spille på det at de rapper for å legge et kriminelt liv bak seg?  

Personlig syns jeg det er vanskelig å bli truffet av musikk som er utelukkende hard for å være hard. Terskelen for å begynne å lytte er hvert fall mye høyere. Og det er synd, for det er sikkert noen helt rå talenter jeg går glipp av der ute. Det handler ofte om at mye moderne gangster-rap ikke har like mye glimt i øyet som flere av sine foregangsmenn, spesielt her i Norden. Mangelen på glimt, kombinert med en distinkt videoestetikk og gravalvorlige tekster gjør at jeg ofte faller av. Det blir vanskelig å relatere.

Nå er det riktignok de færreste rapfans som selger klosser i sentrum på nattestid eller skyter folk med pistol som de holder sidelengs, men fakta er at mange hører på hard rap for å være gjester i en verden de ikke kjenner til, fluer på veggen i en virkelighet som de i realiteten ikke vil ta del i. På samme måte som man se på skrekkfilm for å føle at man er i fare der du sitter i stua, helt trygg.

Faktum er at mange fortsatt lever den virkeligheten de rapper om. Forskjellen er bare at de skandinaviske rapperne er her. Ikke i Compton, Atlanta eller på sørsiden av Chicago. Derfor tror jeg musikkbransjen her hjemme er usikre på hvordan de skal dekke denne populære nisjen innen rap, det blir for seriøst og for geografisk nært.

Dette «harde» sjiktet av skandinavisk rap velger på ingen måte minste motstand vei, men streamingtall og følgerskare taler sitt og viser at det har lønnet seg. Men uttrykket de har valgt er foreløpig et toegget sverd som vil gjøre det vanskelig for dem å slå bredt gjennom, men kanskje det harde sjiktet trives best rett under radaren? For fortsatt er berøringsangsten i mange medier tilstede – inkludert hos meg selv.

Mandagslista oppdateres hver mandag.

Touch, King George VIII Remix – Chika Dole. Prod: King George VIII

Chika Doles neo-soul får et deep house preg via King George VIII. Vilt artistnavn forresten! Den skjøre, men selvsikre vokalen til Chika Dola kontrasteres perfekt med den suggerende tunge bassen og fengende claps. Dette er en veldig romantisk klubblåt, hvis man kan si det. Jeg får assosiasjoner til Syd tha Kid og The Internet i uttrykket. Noe som er utelukkende positivt i min bok.

2 Am Message Outro – Safario. Prod: Kacper Tratkowski

Safario er ute med sin eklektriske debutskive døpt Safa Radio. Et album som er like mye en mixtape som et innblikk i den unge kreative drivkraften som er Kacper Tratkowski. I norsk hiphop-sammenheng tør jeg påstå at han er unik. Han trekker åpenbare impulser fra Denzel Curry, Playboi Carti og Tyler The Creator, men setter det hele sammen på en måte som er utelukkende Safario. Denne avslutteren festet seg hos meg spesielt. Produksjonen, med de støvete lo-fi-trommene i tandem med lagene av adlibs Kacper strør rundt i låten gjorde lytting underholdene på en måte som jeg sjeldent opplever i norsk hiphop. At han våger å ha en såpass lang instrumental outro står det også respekt av. Hadde jeg vært en mann som veddet penger ville jeg puttet pene slanter på Safarios karriere.

24.19 – Childish Gambino. Prod: Donald Glover, DJ Dahi, Loshendrix

Jeg liker ikke det artistiske grepet Childish Gambino gjorde på sitt nyeste epos ved å gi alle sangene frustrerende tallnavn. Det var sikkert noen flotte visjoner bak, men mye av grunnen til at publisiteten til albumet gikk sånn passe var nok fordi det heter 3.15.20. For albumet er helt rått det og alle burde høre det. Denne gode og lange funk-perlen gledet meg nesten mest. Låten høres ut som en utvidelse av lydbildet han skapte på låten «Redbone». Hvis «Redbone» var festen er «24.19» nachet!

Cookie Chips – Rejjie Snow, MF DOOM, Cam O’bi. Prod: Cam O’bi

Jeg lot meg underholde av den luftige og fengende hiphopen Rejjie Snow serverte på det undervurderte albumet Dear Annie (2018). En melodiøs perle med smitsomme hooks, produksjoner med referanser til Stevie Wonder og et lappeteppe av popkulturelle referanser.  Nå vender han tilbake med sin første låt på to år hvor han har fått med seg rapbautaen MF DOOM. Produksjonen skiller seg ikke mye fra hva han gjorde tilbake i 2018, men tekstleveringen har blitt sterkere og gjesteverset til DOOM stråler av rapglede. Kanskje den tragiske anonyme rapperen har det bedre med seg selv igjen? I 2017 døde sønnen til MF DOOM, bare 14 år gammel.

Lovers – Home Made – Anna of the North. Prod: Ulrik Almås, Jonas Kroon, Anna Lotterud

Jeg har alltid slitt med å gripe helt tak i Anna of the North. Hva slags artist er hun? Hvem hører på henne? Hvor er hun populær? Hva er det hun vil??? Hun er ganske vilt populær på Spotify hvert fall, håver inn med streams og musikken hennes er lettbeint pop med sjarm. Det likevel først med disse hjemmesnekra «Corona-versjonene» av egne låter jeg har festet meg ved henne. «Lovers» i denne versjonen er en nusselig liten popballade med en fengende hook og en sterk vokallevering. Jeg føler at Anna of the North fortsatt driver å kaster ulik musikk i veggen for å se hva som fester seg. Jeg syns hun helt klart er inne på noe nice her hvert fall.

Telencima – Nicolas Jaar. Prod: Nicolas Jaar

Har du lett etter den perfekte sangen å spille når du skanner netthinnen din? Look no further! Virtuos Nicolas Jaar sjonglerer flere musikalske baller en Sirkus Arnardo og er ute med albumet Telas. Et album på en time med kun fire låter. Du kan selv tenke deg hvor lange disse instrumentalene er. Nevnt låt er spesielt behagelig for ørene. Et mylder av ulike slaginstrumenter, klokker og bjeller fyller trommehinnene og lar deg glemme tid og sted i et kvarters tid.

Despicable Dogs, Washed Out Remix – Small Black / Washed Out. Prod: ?

Har du også savnet litt indie med grøtete vokal som det er lett å parodiere? Fack jeg og! Akkurat denne her har jeg hørt mest på grunnet den fantastiske synthdriven! Jeg blir helt hekta i følelsen av optimistisk fremdrift på denne nå ti år gamle låten! Fy fela tiden flyr. Folk kan ha vært indie lenge nå!

Mandagslista oppdateres hver mandag!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s