Elektronisk utforskning av flygelet

Foto: Jan Tore Eriksen.

Tokyo Tapes: Piano Recycle – Stian Balducci, Kjetil Jerve.
Dugnad Rec. (30.04.2021).

8/10.

Stian Balducci og Kjetil Jerve sveiser minimalistisk klubb med jazzimpro.

Albumet Tokyo Tapes: Piano Recycle er konstruert utelukkende ved å bruke lydene fra piano-opptak, og vri og vrenge på dem for å skape funksjoner som basstrommer, hats og pads, i tillegg til å bruke pianoets opprinnelige melodiske toner.

Bak albumet finner vi Stian Balducci og Kjetil Jerve. Duoen låter muligens kjent hvis du noen gang har vært på det unike klubbkonseptet /grå som har blitt arrangert på Blå i Oslo. Konseptet hvor den særegne klubbminimalismen fremføres fra en slags kommandopost på dansegulvet i de ikoniske Blå-lokalene (dunkel belysning påkrevd).

Duoen har lenge markert seg separat. Stian Balducci er en Spellemannsvinnende produsent og musiker kjent for noen under aliaset +plattform og har som elektroniker med sampleren som hovedinstrument knyttet seg til impro og jazzmiljøet. Signalblanding går hånd i hånd med en rekke anerkjente samarbeidspartnere. Nils Petter Molvær, Erik Honoré, Bendik Baksaas og Fredrik Høyer er bare noen av artistene Balducci har samarbeidet med.

Kjetil Jerve har sitt grunnfeste i jazzpiano og improverden, men dette begrenser ikke mannen fra Ålesund. Jerve dypper tærne i techno, ambient, komposisjon og poesi og har blant annet spilt med Jimmy Halperin, Andreas Wildhagen og Kristoffer Eikrem.

Sammen har de funnet sammen på sjangeroverskridende Tokyo Tapes, og resultatet er skammelig bra.

Stian Balducci. (Foto: Jan Tore Eriksen.)

Tekstur er king!

Med sine 18 låter og låttitler som «1.2 BAK», «3.2 MIN» og «3.4 SVN700» er det på ingen måte selvsagt at du skal huske alle enkeltlåtene når du lytter gjennom. Jeg lurer faktisk på om det hadde vært stilig om Tokyo Tapes var satt sammen på samme måte som SAS Plus / SAS Pussy-albumet til Karpe. En stor fil – en pølse.

Det er nemlig ikke så farlig hvilken låt som spilles da alle glir i hverandre i en symfoni av pianolyder, dype drønn og støvete tekstur.

Jeg tar meg seg i å tanke på Untrue (2007) av Burial eller  Syro (2014) av Aphex Twin i hvordan teksturer og lydbilde gir en dunkel og forholdvis alvorlig stemning. For det er teksturer som virkelig selger prosjektet. I 45 minutter blir øregangene holdt i transe av klang, statisk snø og knitring – samt den alltid tilstedeværende pianosjelen.

Introsporet pulserer under et low pass filter og tar deg med videre inn i den interessante «1.3 L8NI» med sine komprimerte lyder.

Generelt er det vanskelig å utpeke «favorittlåta» – det er ikke et sånt type album hvor du henger deg opp i et enkeltøyeblikk, men hvis jeg virkelig prøver så er det muligens de heftige Blade Runner-vibbene på låta «2.3 FOL» som sitter igjen som en av de mest løsrevne. Det er en vanvittig skala over lydbildet på denne som vekker følelsen av å sveve over en futuristisk dystopi av en fremtidsby.

Kjetil Jerve. (Foto: Jan Tore Eriksen.)

Underspilt

Som jeg forhåpentligvis har kommunisert er Tokyo Tapes et album som ikke trenger seg på, men det krever likevel både plass og respekt i gjennomførelsen. Det er noen øyeblikk hvor du kan finne på å skippe utover i låta, men disse øyeblikkene er få og langt unna hverandre. I det store og det hele er albumet en utmerket forening av piano, klubb og jazz som ber om gode høyttalere og en røyktung scene i en blackbox.

Det er imponerende hvor mye duoen har fått til med så lite og du kan se for deg musikken fremført like bra i stor klangfull sal som i en trangt klubblokale med lav takhøyde.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s