Hypnotisk ambient-jazz
Foto: Jan Tore Eriksen.
9/10.
Damata setter listen høyt for fremtidige utgivelser med skambra debut.
Da jeg fikk platen What’s Damata av trioen Damata på døren kom jeg rett fra et nyoppdaget Brian Eno hardkjør. Det var albumet Tracks and Traces (1997) som hadde åpenbart seg for meg. Et kunstrock/ambient-prosjekt egentlig spilt inn i 1976 med Brian Eno og tyske Harmonia (fra krautrock-tradisjonen). Albumet er alt jeg vil ha i psykedelisk ambient – det er interessant, aldri ensformig.
Så timingen kan sies å ha vært god da Fieh-trommis, og 1/3 av Damata; Ola Øverby kom på døren med debutskiven. På coveret var et svart/hvitt-bilde av Øverbys besteforeldre der de står et sted i Gudbrandsdalen.
Dette er ikke uvesentlig fordi bandet og platen er oppkalt etter et løst uttrykk fra nord i Gudbrandsdalen. «Damata» betyr noe i form av «må vite», «skjønner du» eller «sjø» som man sier i Trønderlag.
Den sjarmerende folkeligheten går også igjen i låttitlene på albumet med låter som «Hakuna Damata» og «I Say Damata, You Say Matoma» som lyriske høydepunkter.
Utover dette er så ikke titlene på låter og band forklarende for musikken innhold som lener seg mer mot det nonfigurative og abstrakte ambient-landskapet.
Med What’s Damata har Torstein Slåen (gitar), Karl Erik Horndalsveen (bass) og nevnte Ola Øverby (trommer) skapt en hypnotisk ambient jazz-skive med nikk til Brian Eno, Aphex Twin og nordisk jazztradisjon. Musikken er unik, interessant og aldri ensformig.
Ørten avspillinger senere
Albumet starter med den litt spill-soundtrack-aktige «Oslo, 32. august» og allerede etter de første tre minuttene forsvinner man inn i en slags meditativ tilstand godt hjulpet av nøkternt trommedriv og drømmende gitar. Trioen har knekt den atmosfæriske koden på første forsøk og vet å bygge hver låt på den neste slik at du aldri blir tatt ut av lyttingen.
De fleste av platens ti låter er korte og konsise motiver og det utbroderer kun på bautaen «I Say Damata, You Say Matoma». Den nesten 14 minutter lange låten har en gradvis økende puls og en drone i bunn som stadig vokser. Det føles som å svømme under vann og gradvis kommer nærmere noe i det store blå og tomme. I låtens siste minutter kommer du over noe massivt i vannet som ruver over deg og du fylt av dels fryd og ærefrykt.
Herfra og utover smelter musikken sammen, ikke på en intetsigende måte, mer som i et slags perfekt DJ-sett hvor du ikke merker hvor lenge du har danset. Ved et rent uhell har jeg plutselig hørt gjennom albumet tre-fire ganger før jeg innser at jeg hører på se samme sangene, om igjen.
Dyktig lek
Ved to anledninger river Damata meg ut av transen, men mest for å påminne oss på hvor dyktige musikere de er. Låten «MØ» er en maktdemonstrasjon fra Øverby bak trommene akkompagnert med noen forvridde gitartoner – en lynrask affære på ett minutt.
På låten «Hakuna Damata» er det en litt mer tradisjonell struktur på perkusjon og bass, hadde det ikke vær for den lett psykedeliske og støyete gitaren hadde instrumenteringen glidd inn i en mer tradisjonell jazztrio.
Det er likevel når Damata holder det nedpå og mest atmosfærisk at alt er perfekt. Albumets høydepunkt er øreklemmen «Fort På Ski». Behagelige klangfulle akkorder med en romsterende krasjende lyd i bakgrunnen er som ulldotter i øregangene. En overraskende sentimental låt som står godt som en singel fra et album som i all hovedsak lyttes best som en enhet.
What’s Damata er en godt stykke håndverk, en slående vakker og ydmyk debut som fungerer som utmerket virkelighetsflukt i tillegg til å være et instrumental-prosjekt med personlighet.
Ja, også får jeg jo lyst til å dra en tur til Gudbrandsdalen en varm sensommer da.