Coronatidens mest kreative overskuddsprosjekt
7/10.
Havene debuterer med en heftig smeltedigel av en Ep
Nedgangstid i musikkbransjen, avlysninger og konsertabstinenser – ren endetid! Men i den dystopiske ødemarken kommer det fortsatt masse musikk ut. Der de alle største artistene tar seg tid og råd til å utsette prosjekter blomstrer undergrunnen som aldri før.
Dette betyr at min innboks ikke blir mindre av ymse pressemeldinger. Men blant gråsteinen finnes det også noe gull. Eller rettere sagt; Hav!
For i en enkel promolink fra Bergen kom Ep’en Vil være fra bandet Havene. Selv om flere av bandets medlemmer gjenkjennes, var selve bandet ukjent farvann. Bandet består av: Amalie Holt Kleive, Arne Toivo Fjose, Martin Wright Thorsen og Jonas Hamre. Tidligere Griegakademiet-studenter trent i jazzens edle kunster – og det høres!
Et raskt dykk på nettet viser at bandet gjorde det skarpt på fjorårets Vill Vill Vest og høstet lovord i lokalavisen Bergens Tidende. Dette må tas med en klype salt, for det er kjent sak i norske medier at Bergens Tidende hyller alle artister med følgeknaggen: Bergenbandet/artisten.
Men Flacfuss er en fullstendig uavhengig blogg med hjemmekontor på internett og jeg sier først som sist: Bergens Tidende har rett! Havene er helt rått, rart, men rått!
Burial, folk og jazz?
Prosjektet åpner med «Siste dør» en nesten skummel låt med nifs vokallevering fra Amalie Holt Kleive. Skalaene og intonasjonen minner meg om vise og folkemusikk – ja jeg får assosiasjoner til kveding. Men dette er ikke et stev, dette er en rar og fantastisk smeltedigel av jazz, folkemusikk og en dæsj elektronika. Kleives vokal er liker vakker som den er formanende. Kontrabassen og blåsere slår følge med vokalen til ca. to minutter ut i låten hvor instrumentalistene eksploderer med energi, som om de plutselig ble et massivt jazzensemble.
Sjangerblandingen fortsetter.
På «Feig» blir Kleives vokal enda modigere med noen imponerende løp, dette er en låt jeg vil høre i en fullpakket Victoria Jazzscene når tiden er inne. Låten fader etterhvert ut i et uventet break hvor den oppstemte jazzen går over i en slags lo-fi beat med større elementer av hiphop og britisk elektronika ala Burial.
Er det noe for alle her?
Mye mulig for på «Baklengs», låten med kanskje best driv får jeg noen skikkelig prog-vibber. Vibber som forterkes på neste låt: «Det jeg trenger». Outroen er støyrockete jazz så proggete at King Gizzard & the Lizard Wizard hadde blitt grønn av misunnelse. Spesielt i kontrast med den repetitive og milde introen som setter tonen. Havene må ha lært litt av hvert på Griegakademiet da de helsprøtt og allsidig geleider oss gjennom universet de har skapt. På siste låt «For bestandig» hører man en stiv kuling – som om det stormer utenfor studio. Kleives vokal er modulert med en slags vocoder-aktig effekt. Det er Ep’ens roligste øyeblikk. En refleksjon over potpurrien vi har vært gjennom. Du hører kun vinden, kontrabass og Kleives nøkterne robotiserte stemme. Vi er på havet tross alt.
Jazzen i bunn kombinert med driven og den modige, nesten dumdristige sjangerblandingen på Vil være er grunnen til at prosjektet skiller seg sånn ut fra alle promomails jeg får. Det er sjeldent belønnende å utforske så mange sjangeruttrykk, spesielt i et spenn på bare seks låter, men Havene får det jaggu til.