Musikk herfra og til Mordor
Foto: Brage Pedersen.
Fysisk Format. (2021).
8/10.
Heave Blood & Die med beinhardt album for den beinharde tida
Da Tromsø-bandet Heave Blood & Die sist slapp et album var det med den blytunge utgivelsen Vol II. (2018). En tung, seig bauta hvor låtene slepte seg bortover og leverte tunge, men dødelige slag godt plassert i doom metall-sjangeren. Den gang nevnte de inspirasjoner som Converge, Sunn, Pallbearer og YOB.
Dramatisk og tight var det og bandet sikret seg plass i Urørtfinalen, sceneplass på Øyafestivalen og en tur over til danskene på Roskilde.
Ja ting var dramatiske da, men det var for det meste i musikken. Nå i 2021 hvor gruppen slipper oppfølgeren Post People speiler virkeligheten lydbildet i mye større grad.
Bandet selv beskriver oppfølgeren som ambisiøs på grensen til utopisk og definerer lydbildet som: «Lyden av imperialismen som legger murstein for murstein på det moderne samfunnets kollaps».
AKP’ere fryder seg!
De nevner også nye inspirasjoner. Band med mer driv i tempo som The Cure, Smashing Pumpkins og Killing Joke.
Selv tenker jeg på King Gizzard & the Lizzard Wizard – ja minus mirkotonaliteten.
Et annet tempo
Det aktivistiske Post People har en større følelse av hast enn forgjengeren. Ikke bare fordi tempoet jevnt over er raskere, men også fordi tekstene leveres med en følelse av desperasjon over seg. Albumet starter med Radio Silence» som er støyrock mer likt det vi har hørt av bandet tidligere. Vokalen er plassert bak i miksen med mye distortion som gjør den utydelig, men energisk i fremtoning. Trommene raser i en enorm fart og nærmest pisker låten fremover, en kontinuerlig storm av trommeslag.
På låten «Metropolitan Jam» går gruppen i full prog-modus med albumet suverent mest underholdene og kanskje beste låt. Den taktfaste rytmen og den litt paranoide jaget i instrumentalen gjør meg stresset og glad på samme tid. Vokalen låter som den blir sunget på toppen av en brennende bil i vaken av voldelig demonstrasjon mot markedskreftene. Den er rask, farlig og fabelaktig. «Metropolitan Jam» sammen med «Continental Drift» er de to mest King Gizzard-aktige låtene. Sistnevnte har en solid miljøpolitisk slagside som nydelig balanserer budskap og musikk.
Det blir likevel noe tid til å dvele ved doom-røttene. «Everything Is Now» tar tempoet ned og introduserer mer slagg – tungt som et fjell er låta. Som en kjempe som drar en veldig kampestein etter seg. Albumets mest atmosfæriske låt helt klart og det viser at Heave Blood & Die ikke har gått helt bort fra sine barnsben.
Et par svisker
«Geometrical Shapes» er en av låtene fra albumet som tar seg best tid. Trommene og den forvridde gitaren bygger opp momentumet før den åpner seg nesten på en Arcade Fire-aktig måte med storslåtte trommer og en mer melodiøs vokal akkompagnert med koring. Jeg tror det er Arcade Fire-låten «No Cars Go» som kommer til tankene. Siste del av sangen vender seg mot støyrockens verden igjen med droner, synther og slagverk.
Jeg tenker egentlig at dette burde vært avslutteren på albumet med en såpass heftig finale så det er synd det ikke stoppet med den. Albumet avsluttes heller med tittellåten «Post People», en låt som ikke har det samme punktumet som låten før, til tross for en lang instrumental hale.
Det er de to milde og snille låtene som står igjen som albumets svakeste øyeblikk faktisk. «Kawanishi Aeroplane» som i likhet med «Post People» er en litt vel fredelig låt. En låt som flørter med emorockens verden, ikke noe galt i det, men sidestilt med resten av albumet føles den litt vel, tja myk?
Det er når det er hardt og kompromissløst at det sitter best. Det kan være deilig å være en soft boy en gang i blant, men det er når Heave Blood & Die er på sitt mest apokalyptiske at det kiler i mellomøret.
spotify:album:5NLBHD0hUoMDHihMx1Fpik