Makeløst fra bandet som bragte grooven tilbake til Norge
Foto: Jonathan Vivaas Kise.
Jansen Records 04.03.2022
9.5/10.
Landets beste live-band leverer også i studio. Fieh beviser at det er ingenting vrient med det fryktede andrealbumet.
Når Solange slapp albumet A Seat at the Table i 2016 var den musikalske magefølelsen ganske umiddelbar. Dette var store greier, og allerede fra åpningssportet «Rise» forstod du det og likte den salige blandingen av soul, pop, r&b jazz hun serverte. Du ville ha mer og du ville ha det med en gang. Låter som «Don’t Touch My Hair», «Junie» og «Cranes In The Sky» hadde en umiddelbarhet ved seg og gikk rett i spillelisten.
I 2019 slapp Solange When I Get Home. Et kortere, rarere og mer abstrakt album som det var vrient å skjønne seg på. Låtene var kortere og litt mindre melodiøse, det var ingenting ved sangstrukturen eller albumet som konsept som falt i smak med det samme. Det var likevel noe med det sammensveisede albumet som fenget, veldig.
Tiden gikk og jeg glemte A Seat at the Table – alt jeg kunne tenke på var låter som «Stay Flo» og «My Skin My Logo». Albumet var selve definisjon på en «grower», (et album som blir bedre etter flere lyttinger) og det beste musikalske prosjektet Solange hadde gitt ut.
Da Solange spilte på Piknik i Parken i 2017 var det den største selvfølge av en konsert å møte opp på. Konserten var selvsagt strålende og det samme var konserten med det da ikke så velkjente Fieh på den lille scenen ovenfor hovedscenen.
Bandet uten utgitte låter
Lenge var det bare på konsert du kunne få lyttet til Fieh-låter, ja altså du kunne finne en låt som het «Astral Samurai» og singelen «25» på Soundcloud tror jeg, men det var typ det eneste – derfor føltes det veldig eksklusivt og stas å se en Fieh-konsert. Det var som om du så noe du visste skulle bli stort en dag, men at verden ikke hadde fått det med seg enda.
Sofie Tollefsbøl har fortalt i et intervju med Klassekampen at debutalbumet Cold Water Burning Skin (2019) var et slags «Greatest hits»-album. En samling av låter bandet hadde spilt live i flere år før de faktisk fant veien til studio og innspilling. Låter som allerede slo an på en scene.
For det er bare å få på det rene at Fieh er best live , det er ingen vei rundt det. Trommene til Ola Øverby smeller hardere, basslinjene til Andreas Rukan groover bedre og vokalen til Sofie Tollefsbøl er kommanderende, modig og uhemmet.
Selv om debutalbumet begeistret, var det det en bismak over det. Hvis jeg skal skru på Slemme-Tor-fjeset så var debutalbumet en kastrert innekatt-versjon av låtene jeg kjente fra konsertscenen. Det viste seg nesten umulig å fange magien til tross for et ekstremt godt forsøk.
Denne gangen har koronaen gjort det vrient å teste ut låter live og andrealbumet har blitt til i studioer og øvingslokaler – få av låtene som utgjør albumet er spilt foran folk.
Premisset for albumet var ikke det samme og studioversjonen av Fieh vekket nysgjerrigheten. Selv om bandet hadde med seg fabelaktige Lars Horntveth kjent fra Jaga Jazzist i produsentrollen og miksing via Russell Elevado (D’Angelo, The Roos m.fl.) var jeg ørlite bekymret for at også dette skulle bli en temmet utgave av kanskje Norges beste liveband.
Det var derfor veldig deilig å ta feil.
Det beste norske «grower»-albumet
Hele den lange Solange-introduksjonen hadde tro det eller ei, et poeng, for med sitt andre album In the Sun in the Rain har Fieh gjort akkurat det samme som Solange gjorde. De har skapt et «grower»-album, muligens et av Norges beste og det kommer bare til å bli bedre med tiden - så kjøp en en ekstra plate og gjem i kjelleren, for dette kan lagres!
Den fantastiske, ikke så vriene andreplata er så vellaget, og leken at man blir varm i brystet.
Det er som nevnt et album som trenger et par gjennomlyttinger før det sitter, da bandet har satset på et langt hylleliv og gjenlyttingsverdi kontra det mer slukbare og umiddelbart likbare. Grooven er som alltid der, men ledsaget av enda mer kreativitet og utforskertrang.
Dette kommer kanskje best til uttrykk på låten «Grendehus Funkadelic», albumets stiligste låt, og ikke bare på grunn av George Clinton-referansen. Den starter i kjent funky terreng med smittende vokalhook, koring og frekke trommer, men utvikler seg til en slags overveldende vegg av lyd man ikke helt kan se komme. Det blir plutselig en slags støyrock, møter prog, møter «The Chain» av Fleetwood Mac-situasjon hvor låta forvandler seg halvveis ut til denne vanvittige lydveggen som oppleves kosmisk og storslått.
Det er egentlig noe jeg kunne sagt om hver eneste låt her, men etter 700 ord begynner det fleste å falle av, ja kanskje bortsett fra de som leser Now’s The Time så skal forsøke å beherske meg litt.
«Fast Food» har potensiale til å bli et av albumets større singler med sin fantastiske hook og lekne metaforer. På denne sertifiserte bangeren har Fieh sett seg lei av fast food-kultur i musikk og relasjoner og sparker mot de som foretrekker noe raskt og lettvint over noe man har brukt masse tid på.
Et band som kan få til det meste
I hovedsak så er det fra «Grendehus Funkadelic» og utover at albumet fenger mest. Tempoet skrus noe ned, men variasjonen opp. Sofie Tollefsbøl serverer dessuten noe av det heftigste jeg har hørt fra henne vokalmessig på den noe psykedeliske «Allthetimeevenwhen» og lekne «Englishman», en låt som handler om en uspesifisert bransjekapitalist som bare forstår penger og dyre middager. Her hører vi også Fieh på sitt mest poppete.
Et utrop må også sendes til Lyder Øvreås og den skamdeilige trompeten på «Anger Management (Jesus)». Albumets mest jazzballadete låt og en ørliten pause fra grooven, men som også viser rekkevidden og allsidigheten innad i bandet.
Les også: Trance og blokkfløyesensasjon med absurd video
Albumets eneste skuffelse var den altfor temmede versjonen av «Howcome». Låten er et personlig høydepunkt når den gjøres live, spesielt fordi Tollefsbøl synger med vanvittig styrke og volum som får hårene til reise seg på selv den mest skallede person. Versjonen vi får på albumet høres dessverre ut som noe de lagde for å ta hensyn til naboene som akkurat har fått barn og trenger mer stillhet. Det er «Howcome» med innestemme og ganske heftig underveldende. Riktignok det eneste kjipe med albumet, men likevel.
Avslutningsvis får vi den uventede «Hero», albumets mest syncvennlige. Med det mener jeg at den er atmosfærisk, litt skummel og veldig visuell i stilen. Man kan nærmest se den for seg i en avgjørende scene i en ny HBO-satsning. Den har visse nikk til artisten Feist og det veldig undervurderte albumet Pleasure (2017), som også anbefales å sjekke ut.
In the Sun in the Rain viser at Fieh egentlig kan lage nesten hva de vil. De 11 låtene er en slags fleksing av musikkmusklene hvor bandet sjonglerer jazzbakgrunnen med rock, pop, soul og funk som det skulle være ingenting – det er nesten litt irriterende.
Det gjør meg håpefull og ekstremt nysgjerrig på hvilke retninger bandet skal ta fremover og fjerner bekymringen jeg hadde om at Fieh for det meste får det til på scenen.