Norsk rock tar fyr i morgenrøden og oppstår som Fangst
Foto: Alexander S. Solsvik.
Jansen Records 11. 11.2022
8/10.
Noen ganger er musikkens største dyd at den gjør deg glad, og du skal være en iskald satan for å ikke bli glad av denne debuten.
Føniksinstituttet er debutalbumet til Fangst, en smeltedigel av unge travere i norsk rockmusikk. Albumet er en tidskapsel, ikke veldig langt tilbake i tid, men kanskje sånn 2011 eller 2012. Ting var sjukt ukomplisert for en gutt født på midten av 90-tallet akkurat da, og mye av norsk rock var ganske knall.
Fjorden Baby! Beachheads, John Olav Nilsen & Gjengen, Honningbarna, Death by Unga Bunga og Hvitmalt Gjerde for å nevne få. Denne norske rocken er formidabelt reinkarnert i Fangst. Mye på grunn av at medlemmer i bandet tidligere var en del av de siste tre overnevnte.
Personlig har jeg alltid hatt plass i hjertet for Hvitmalt Gjerde og låtskriver og vokalist Johannes Fjeldstad har med stor suksess videreført mye av det som gjorde det bandet topp. Lekre melodier og en naiv optimisme. Ja det ralles om kjærlighet, krangling og sene kvelder, men det er problemer enkelt løst i starten av 20-årene med pils og den faste innbetalingen fra Lånekassen hver måned mens man er en nyfiken filosofistudent på Blindern.
«Jeg er en ung maskin»
Sko i gangen på hjemmefest, «Mannen som elsket Yngve», tettpakket balkong med folk som sigger, kline med noen på sensommeren og bruke helt sjuk lang tid på veien hjem – bare fordi du ikke har lyst til å gå fra personen du er med. Klokken er kanskje typ halv seks på morgenen, og du starter i din livstrøtte deltidsjobb om kun få timer, men det gjør ingenting. «Jeg er en ung maskin» synger Johannes.
Assosiasjonene er mange når jeg hører på debuten til Fangst. Samspillet renner over av glede og produksjonen er skambra. Sentralt er smittende koring, levende refrenger, utmerket trommedriv og glassklar gitar i monitor.
Sangen som kanskje summerer opp alt som er bra med Fangst er «Hvem kan roe han ned?». En låt med fantastisk driv og kanskje årets beste refreng på tvers av sjangre. Den inneholder også en spenstig idiosynkratisk motivasjonstale ala Petter Stordalen midt i låta der!
I det hele tatt en endorfinbombe som får det til å presse i øyekroken av glede. Ja som når Rohan ankommer Pelennorslettene i Atter en Konge.
Føniksinstituttet er en hyllest til kjærlighet og ungdomstid som kommer til å resonere med godt voksne som husker denne tiden som et fjernt minne, men også unge voksne på vei inn i 30-årene som har innsett at å være voksen kan være ganske dritt.
Her er det Hordaland som gjelder
Mye av hjertet ligger hos Johannes Fjeldstad som utmerket vokalformidler. Sterke følelser uttrykt gjennom simple, men gode tekster- Du trenger ikke lupe for å tolke tekst her, og det er heller ikke poenget. Den brede bergensdialekten føles også helt riktig. Dette blir utilsiktet tydelig på låten «Evighet» hvor gitarist Stian Guldbrandsen vatter opp på østlandsk. Når låten i tillegg er litt platt og Postgirobygget-aktig føles det litt feil. Her er det Hordaland som gjelder.
«Du investerte litt for mye i min ungdommelige sjarm» synger Johannes på «Lola», og på påfølgende «Krig på Tjuvholmen» har et forhold surna noe verre på albumets kanskje bitreste låt: «Stillingskrig fra helvete» erklæres det.
Det er noe smålig og Bob Dylan-aktig over denne utmerkede såre låta. «Tenker du på meg når du drar fra meg?» den triste litt needy linja er som å høre Dylansk på slutten av 60-tallet og jeg elsker det.
På disse låtene klaffer alt i tekst og formidling.
Albumet avsluttes med «Postludium», helt klart den mest sviskete låta, roligdansen, den delen av konserten når bandet sier: Nå skal vi ta de litt for et lite øyeblikk.
Alt handler om kjærlighet og sene kvelder på Fangst’ sin debut. Dyktige musikere med utmerket teft for melodi, trommedriv og høykvalitetsallsang gjør dette til det beste jeg har hørt fra norsk rock på mange år.