Andrefiolin på eget album
Foto: Sebastian Rozanski/Def Jam.
I sin tilbakekomst til musikken gestalter Cezinando Henrik Ibsen og greske tragedier i sitt liv og virke. Resultatet er både noe av det mest interessante og mest kritikkverdige han har laget.
4/6
Sinekyre 3 - Cezinando
1111KLUBB, Universal Music Norway, 2. april 2025
Skeez-tv wunderkind, «Botanisk Hage»-gut, P3-kartellets softboi posterchild, lyriker, rapper, listetopper, møbelstjelende antihelt – en av de beste som har gjort det på norsk.
Kjært barn osv.
Jeg elsket Et godt stup i et grunt vann da det kom, og jeg syns fortsatt det er det mest fullendte og uforglemmelige han har laget. Cezinandos formidling var på topp, Julius Cæsar på en god dag, Djengis Khan på sin verste dag.
«Du ville prøve noe dop for å føle noe stort
Jeg bare prøvde noe tungt for å glemme noe vondt»
«Faen, jeg leter etter hjelp faktisk
Du leter alltid etter poesi i alt jeg sier
Romantiserer vendepunkter
i et narrativ du ikke skjønner»
«Husk at når du sier "husk hvem du er"
Impliserer det at jeg allerede vet det
Midt i en vrangforestilling og jeg fikk et
Dårlig sete»
Linje på linje med gull!
Når han nå er tilbake med Sinekyre 3 har pennen blitt mindre viktig, mer kødden og mer hedonistisk, Cezinando har gått seg bort i seg selv og er ikke lenger helten på sitt eget album.
The artist’s intent
Når musikere begynner å lage musikk for andre, altså at de lar seg styre av hva de tror andre vil høre, faller kunstnerskapet gjennom. Jeg tror ikke den gemene lytter, meg selv inkludert, vet hva de egentlig vil ha, og jeg mener det er kunstnernes største privilegium å kunne gi bermen noe de ikke visste de trengte.
Samtidig mener jeg det i beste fall er naivt når musikere og kunstnere tror de bare lager musikk for egen del. Det er to forskjellige ting. Min mening er at det ligger i kunstens iboende natur å skulle oppleves av andre enn kunstneren selv.
Jeg har aldri kjøpt narrativet om at kunstnere ikke bryr seg om hva andre syns eller hva andre tenker om hva de har skapt. Da kunne musikk forblitt på en lukket Soundcloud-lenke, bilder på arkivet og filmer i klipperommet.
Cezinando gjør dog en god jobb med å blåse liv nevnt narrativ denne gangen, ikke noe fokusgruppe med i denne prosessen. Ikke noe publikumsfrieri eller spilleliste-hensyn tatt. Selvet får skinne, men har også tatt musikkprosjektet Cezinando på villspor.
Sinekyre 3 er Cez som har brent voksvingende, skjøvet bort verden og gått seg bort i egen fantasi. Han har laget et album med alt han liker og syns er kult og satt til side et tydelig narrativ til fordel for tekstlinjer som høres fete ut.
En wiener med alt
Cezinando har selv uttalt at han håper lytterne føler seg konfrontert på et estetisk plan når de hører på Sinekyre 3. Konfrontert blir man, på godt og vondt. Her er det sjangersjonglering over en lav sko. Elektronika, klubb, tekno, rap, pop, spoken word, syre. Albumet er likevel ikke krevende å høre på. Ole Torjus Hofvind som er albumets produsent har fått en lekeplass av en annen verden, men albumet er likevel skrudd på en tilgjengelig måte som ikke gjør det ubehagelig. De som mener noe annet har nok bare blitt skremt vekk og må prøve en gang til.
Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at det har vært en fest for produsent å leke seg med sjangre, samples, stemmer, effekter, synther og Cezinandos eklektiske tekstlevering.
Maksimalisme er ordet, albumet føles som en lekekasse fylt med alt Cezinando kunne tenkt seg. Chief Keef-referanser, nedpitchet vokal, 90-tallssamples, nikk til norske rappere, hard klubb, sjangertro rap og en stappfull pose med underholdene tekstlinjer, fete rim og språklige bilder.
Det jeg liker best er når det blir magisk og mystisk å fordype seg i musikken, når du føler du må se lore-videoer på YouTube for å grave i den suggererende «Hele kvelden!».
Sinekyre 3 er nok albumet hvor Cezinando har lyktes best med dette å skape mystikk og nysgjerrighet i sitt musikkprosjekt – verdensbygging. Du får lyst til å vende enhver stein og dissekere hva som finnes, spore samples og referanser som i et vellaget rollespill. Noen ganger finner du noe rått, andre ganger finner du ikke en fuckings dritt annet enn fete fraser, ispedd låttekster som skal støtte opp under melodi og produksjon.
Det føles som Cezinando prøver å tøye strikken for hva han kan servere oss, han gambler på at han kan seile på eget rennommé som tekstforfatter. Hvor ukritiske har lytterne hans blitt? Hvor mye kødd og rapfloskler kan han slippe unna med som Spellemannsvinnende vidunderkis? Paradokset er at jeg også mener han ikke skylder lytterne noe – men vi på vår side skylder ikke han noe heller.
Ole Torjus Hofvind feat. Cezinando
Fra et produksjonsperspektiv er Sinekyre 3 en sjokoladefabrikk av Wonka-kaliber. Ole Torjus Hofvind har overgått seg selv i beats, atmosfære og fantastiske overganger. Samspill og overgang mellom låtene «Spor 4» og «??» er helt jævla rå. Gåturen til jobb føles som en satans oktogon i UFC når jeg hører på «Hot flash photography». «O.S.L.O Konfidensiell» er noe av det hardere som har skjedd gatene i hovedstaden siden Siyabång bestemte seg for å rappe.
Cezinando som norsk låtskriver er fortsatt et hestehode foran de fleste, men i konkurranse med seg selv blir låttekstene på Sinekyre 3 skuffende. Det virker som Cezinando har bestemt seg for at selv låter med et tydelig narrativ er betryggende, og i sitt uttalte ønske om å konfrontere og utfordre lytterne, forkaster han konseptet til fordel for å være clever.
Det er deilig å bli utfordret, noe som sirkler tilbake til poenget et par avsnitt lenger opp om at kunstnerens privilegium er å kunne gi bermen noe de ikke visste at de trengte. Som kunstner, karakter og albumartist har Cezinando definitivt lyktes i å utfordre denne gangen, beklageligvis ikke bare i positivt fortegn.
Sinekyre 3 blir for meg husket som en fantastisk samling produksjoner, konsepter og fete øyeblikk, men som et Cezinando-album er det en skuffende egotripp hvor Cez gjør sin egen tolkning av Ikaros, Narkissos og Peer Gynt på samme tid.
