Mandagslista 32

Det virker som det er en elendig periode for alt bortsett fra sterke singler. Så det kan man jo ta som man vil. Verdenssamfunnet eksisterer i en slags levende dystopi hvor selv den mest lettsindige av oss kan hengi seg til en kvelende eksistensiell angst fylt av Kirkegaard, Dostoevsky og Kafka. Jo også regner det, masse.

Mandaglista blir oppdatert hver mandag, mens omtalene av og til kommer ut dagen etter. Spillelisten finner du nederst i teksten.

Above the Clouds – Goofy Geese. Prod: Marius Elfstedt

Jeg høres ikke ut som Jakob Ogawa, du gjør! Neida, joda. Mats Jøger synth-savant som figurer i en rekke Oslo-band er ute med eget prosjekt. Det låter strandete og akkurat passe psykedelisk. Låten bryter i stemning og tone med det nåværende klimaet, både mentalt og fysisk, men det er kanskje litt deilig. Å drømme seg bort til en kald pils på en varm strand. Jøger finner ikke opp hjulet, men han får det absolutt til å rulle videre.

Glue – Bicep. Prod: Bicep

Svært britiske Bicep låter dels UK-garage, dels deep house og dels dub. De er for meg sammen med Burial og Mount Kimbie lyden av moderne britisk elektronisk musikk. «Glue» kan på mange måter sies å være en slags «hit», men det tar ikke bort ifra den nærmest avhengighetsskapende driven i trommene og de panorerende synthene som svever rundt i øregangene dine. Det er en nesten munter melankoli over energien i låta.

Chaga – Niilas. Prod: Niilas

Tekstur-mester Peder Niilas går 2 for 2. Begge singlene fra hans først kommende fullengder er en behagelig og suggerende reise i lyder og stemninger. Som «Also This Will Change» er «Chaga» i vannform. Det låter kaldt og vått. Niilas er en ekte waterbender (de som vet). Klangfull og atmosfærisk lek fra Niilas, bør spilles på headset til minimum 1200 kroner.

Hest – Carl Knast, Miles Blessing. Prod: Carl Knast

Det er sjokkerende mye analyse og tolkning når jeg lytter til «Hest». Dels fordi dansk rap kan være kryptisk rent språkmessig, men også fordi Carl Knast muligens er en sinnsykt rar kis. Den lekne produksjonen og rap med breial humor er dog høyest velkommen. Skandinavisk rap har dratt seg i en jævlig seriøs retning og det er altfor mye finlandshetter og lite glimt i øyet gjennomgående. Så når Carl Knast åpner med linjen: «Jeg kan ikke beatboxe fint nok, men jeg kan finde G-spot, keep touch» så er det jo bare å smile.

I don’t talk about that much – Smerz. Prod: Smerz

Nådeløs fra start. 90-talls techno som vekker assosiasjoner til den klubbscenen i The Matrix (1999) hvor Neo møter Trinity for første gang. Den dunkende bassen og nådeløse synthen blir perfekt kontrastert av duoens harmoniske og milde vokallevering. Det harde og myke blir narrativet og jeg liker historien Smerz forteller. Det eneste som er vanskelig med låten er å vite hvor den passer for når jeg lytter finner jeg meg dratt mot en av de to stemningene, men det er kanskje kunststykket her.

Nero – Eirik Aas. Prod: Vetle Junker, Peder Niilas Tårnesvik, Njål Paulsberg

En overaskende move fra den vanligvis litt mer bakpå Eirik Aas. Bergenseren kan på sitt verste forsvinne litt i Bergens-rap-sfæren, men her på «Nero» skinner han over en modig og industriell produksjon. En sterk instrumental er kanskje trekkplasteret først, men HesterV75-rapperens lettbeinte tekster har også blitt gradvis mer polerte og velskrevne for hver utgivelse. Vekst er nice.

Enlacing – clipping. Prod: clipping

Clipping kan være en intens opplevelse. Til tider for intens. Det er mørkt og teksttungt. Dessuten er tekstene mørke og voldelige – på en god dag. Deres nyeste album heter Visions of Bodies Getting Burned (2020) og er.. ja intenst. Men produksjonene er modige og inspirerende. På den alternative hiphopscenen er gruppen sammen med Injury Reserve et eget lite hjørne med forstyrrende og utfordrende rap som man absolutt burde gi en sjanse. «Enlacing» har et herlig mørkt og hardt drop og en spennende oppbygning som kan vekke assosjoner til Death Grips.

Yo! My Saint-Film version – Karen O, Michael Kiwanuka. Prod: ?

Samarbeidet mellom Karen O, vokalisten som slo gjennom som frontdamen i Yeah Yeah Yeahs og den britiske soulsensasjonen Michael Kiwanuka kan takkes en liten rar og kort indiefilm. En film om en fotograf og en modell – som jeg ikke har sett. Men låten! Hvilken låt! En låt med utmerket dramaturgi og øret for spenning. Den tørre og pitchede vokalen til Karen O har en helt unik energi som fremheves ved den myke og mer lavmælte Kiwanuka. Duetten forvandler seg helt rundt 2:50-merket og blir til en utenomjordisk ballade.

Lista oppdaters hver mandag, følg med på Spotify. Har du en låt jeg burde høre? Send meg en melding da vel!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s