Dystopisk og slagkraftig fjerdealbum fra nord
Foto: Brage Pedersen.
Burnout Codes - Heave Blood & Die
Fysisk Format 26.01.2024
Suksess på det vanskelige fjerde albumet.
Tromsø-bandet Heave Blood & Die har vært dritbra siden debutalbumet de. Selv digget jeg doom-metallen på albumet Vol II (2018), hvor de trakk fra inspirasjoner som Convergence, Pallbearer og Sunn. Sonisk føltes albumet som noen dro et massivt rustent anker langs havbunnen, på aller beste måte (!). Jeg digget også progen og desperasjonen på Post People (2021), hvor de lot seg inspirere av band med mer driv og tempo, som The Cure, Smashing Pumpkins og Killing Joke. Selv tenkte jeg på King Gizzard & the Lizard Wizard.
Nå er de ute med det som nok har vært det vanskelige fjerde albumet.
Burnout Codes er dedikert til minnet om Eivind André Imingen (bandets bassist) som bestemte seg for å avslutte livet mellom innspillingen og utgivelsen av albumet.
Dette påvirker selvsagt hvordan du tolker og opplever albumet. Det dystopiske lydbildet Heave Blood & Die gjør så bra får en tung skygge over seg. Likevel er det noe veldig rørende og oppløftende med å lese Imingen kreditert som bassist. Han etterlot verden med kunst som kan oppdages av lyttere i generasjoner, og det er et av de flotteste privilegiene ved å være musiker syns hvert fall jeg.
Knallsterk formidling
Albumet åpner med «Dog Days», som tar tittelen etter den mye brukte metaforen for den varmeste, svetteste og mest ubehagelige delen av sommeren. Driven de debuterte med på forgjengeren er tilbake, og denne gangen er det mer ild i magen til hele bandet. Mye av den ekstra gnisten kommer fra vokalist og gitarist Karl Løftingsmo Pedersen som er en jævel på formidling. Det er en desperasjon og et sinne i stemmen som er veldig hypnotisk.
God driv og en repeterende hypnotisk tekstformidling er gjennomgående på hele albumet med høydepunkter som «Hits» som nok kan bli en live-favoritt med sin trommedriv og koring, og favoritten «Things that hurt». Sistnevnte sender tankene mot King Gizzard & The Lizard Wizard igjen. Generelt med Heave Blood & Die syns jeg ting fungerer best når det raser avgårde i en helvetes fart - når trommer og gitar piskes avgårde som uruk-hai’ene på vei til Jarnagard i To Tårn. På «Things that hurt» hører vi også Marie Sofie Mikkelsen på vokal som fungerer veldig bra i kontrast til Pedersen, Mikkelsen kunne gjerne blitt brukt enda mer.
Heave Blood & Die er altså tilbake med nok en sterk skive og har enn så lenge til gode å slippe et svakt prosjekt. Når tempoet raser og produksjonen virker panisk, er musikken til Heave Blood & Die på sitt mest interessante. Alternativet er å ta det tilbake til doom-metallen og det sakte blodbadet på en personlig favoritt «Harakiri» fra 2018, men det kommer sjeldent noe godt ut av å være for tilbakeskuende.
Burnout Codes er en knallsterk skive for de som orker dystopi og alvor i 2024.