Måleenheten for et moderne instrumental-album

Nala Sinephro har laget et moderne mesterverk som er evig komplekst, men samtidig det enkleste i verden å forstå.

6/6

Endlessness – Nala Sinephro
Warp Records 6. September 2024

Jeg vil tro at for enhver musiker er det å få høre at musikken sin er intetsigende, noe av det aller verste. Og for musikere som lager instrumentalmusikk er prefikser som «bakgrunnsmusikk», «musikk å lage mat til», «anonym», «taffelmusikk» etc etc. det mest guffene.

Samtidig er veien til bakgrunnsmusikk i sjangeren ekstremt kort. Om du lager lo-fi beats, pianomusikk, synthmusikk eller klassisk «pling plong»-musikk som mamma ville kalt det, er faren ekstremt stor for at musikken din ikke tar noe plass.

Den beste instrumentalmusikken innen jazz, hiphop, elektronika, klassisk eller hva enn sjangerblanding, er den som krever noe tilbake og som er noe mer enn filler for en carbonara-tutorial på YouTube.

Brian Eno, Ryuichi Sakamoto, Four Tet, Hirosi Yoshimura, Mary Lattimore, Floating Points og Jaco Pastorius. Musikere som har laget eksemplarisk instrumentalmusikk som kan stå på i bakgrunnen og samtidig stå helt foran på scenen med oppmerksomheten fra tusenvis av lyttere.

Nala Sinephros andrealbum Endlessness plasserer henne i samme kontekst som de overnevnte, som en som skal nevnes blant de store innen instrumentalmusikk.

Umulig å gå lei av

Nala Sinephro slapp debutalbumet Space 1.8 tilbake i 2021 og jeg hørte henne live for første gang under Bylarm i 2023. Debuten introduserte meg for den da 22 år gamle artisten som brukte pedalharpe, synth og saksofon til å skape et lydbilde som dro tankene vekk fra jorden og ut i kosmos. Det var estetikken, kosmisk jazz.

På sitt andre albumet er Sinephro mer jordet. Fra start er det en sjarmerende synth akkompagnert av en varm saksofon og enkel perkusjon som umiddelbart får deg til å føle deg veldig, tja, trygg?

Alle låtene heter «Continuum», nummerert fra 1 til 10. Ordet defineres som en sammenhengende helthet bestående av gradvise overganger hvor det ene glir over i det andre uten at det finnes klare skiller.

Det har sjelden vært et mer passende ordvalg for å beskrive sangtitler på et album, for alle låtene på Endlessness henger sammen på en måte hvor det virker som hvert instrument avløser hverandre og spiller videre på forrige instruments bidrag i helheten. Harpe, blåsere, perkusjon og synth i en slags konkurranse. Ikke om å skille seg ut, men om å spille hverandre gode.

Samlingen av de 10 låtene føles som et trygt sted å bo, en musikalsk oase hvor det egentlig er ubetydelig hvilken låt du hører på for øyeblikket. Du legger merke til hvor saksofonen tar det, de fabelaktige teksturene, den plutselige celloen som kommer inn, eller den gradvise utviklingen som sveller mot slutten av albumet og når et høydepunkt som får det til å presse litt bak øynene.

De 45 minuttene som albumet varer kan fort bli til fire timer før du skjønner at du kanskje bør ta ut middagen av fryseren eller noe.

Et album for alle

Et album pakket med melodiforståelse, improvisasjon og kreativt overskudd fra start til slutt. Nala Sinephro har bare bygget videre på sitt ekstremt gode utgangspunkt og innoverer innen en sjanger det skal mye til å skille seg ut i.

Den mest hardnakkede NMH-student vil finne uttallige elementer å fordype seg over på Endlessness og den som trenger avslappende bakgrunnsmusikk til Mont d’Or-kveld trenger ikke lete lengre.

For det er det aller vakreste med dette albumet, det krever så mye eller så lite av deg som du måtte ønske. Det er enkelt å forstå, i kraft at du merker om du liker det med en gang, samtidig som det oppsiktsvekkende komplekst og detaljrikt. Endlessness kan være med deg resten av livet om du måtte ønske, enten du nærlytter på dyrt headset eller har 8 gjester rundt bordet.