Døden lever fortsatt
For seks år siden kom Sushi x Kobe med en av de mest innovative og modige norske hiphopskivene.
6/6
Døden lever lengst – Sushi x Kobe
Klubb Teriyaki, Sony Music Entertainment 5. oktober 2018
Tilbake i 2014 hørte jeg låten «Yakuza».
Jeg hadde begynt som hobby-DJ i en kjellerpub på Blindern, og den høyfrekke låten om tentakkelporr og kobebiff på fatet gjorde det svært bra på det råtne anlegget, mens studenter prøvde å løsne føttene fra det sticky linoleumsgulvet. Det var gøy, basstungt og så sjukt fra Bergen.
Året etter kom EP-en Japan, en energibombe som jeg da tenkte var en slags vestlandsversjon av Flockaveli (2010) av Waka Flocka Flame – tolk det som du vil.
Det som var interessant, var de to personlighetene i gruppen som begynte å bli tydelige. Emir Hindic (Onge Sushimane) og Kristoffer Uthaug (Kobe-wan Kenobi) hadde med seg svært ulike typer energi som passet ekstremt bra sammen. Sushi var glad, lettbeint, melodisk og med en fot i popverdenen, mens Kobe var mørkere, hardere og plantet i metall og rock. Jo lenger ut i bandets levetid, jo mer begynte de å dyrke disse forskjellene.
I 2015 kom mini-EP-en Sushis sommer. Her var låten «Tenker feil», en renspikket poplåt, bandets allsang og fortsatt deres mest strømmede låt.
Hun tenker kjærlighet mens jeg tenker fitte
Året etter kom EP-en Kobes vinter, og Kobes mer seriøse, men fortsatt lekne tekstunivers fikk skinne.
På en av mine favorittlåter, «KOBe.mp5», rapper Kobe:
Teriyaki-stemning i klubben min
Teriyaki-middag av hunden din
Kobes vinter var også i hovedsak produsert av Mathias Humlen, der det tidligere var Øyvind Basmo og Kvamkollektivet som hadde stått for mye av produksjonen på gruppens mer lettbeinte låter.
Dette kom til å bli viktig senere.
Tiden fra 2016 til 2018
I 2016 ga Sushi x Kobe ut «Aldri for mye», deres nest største hit og desidert den mest tilgjengelige og poppete låten til nå. En låt som i retrospekt føles både som en vellykket hit og en identitetskrise.
I tiden som fulgte, var bandets medlemmer involvert i andre vellykkede prosjekter, som det knallsterke boybandet Softcore untd., hvor Emir Hindic og Mathias Humlen forente krefter med Vetle Junker og Andreas Høvset fra Verdensrommet.
Emir slapp også den suksessfulle hiten «Faller» og debuterte som soloartist.
Så, i oktober 2018, kom det offisielle debutalbumet Døden lever lengst. Lovlig sent i løpet, men det var verdt det. Seks år har gått, og en ting er helt klart: Døden lever lengst er en av de mest interessante norske raputgivelsene. Problemet var bare at folk ikke var klare for det.
«C’est la mort»
Døden lever lengst var ildsint, mørkt, ambisiøst og farlig. Med produksjoner fra Spellemannsvinnende produsent Askjell Solstrand, Mathias Humlen, Vetle Junker og Henrik Haraldsen Sveen var lydbildet flere syvmilssteg fra den mer pubertale startgropen til Sushi x Kobe.
Med andre ord brøt det med det veldig mange av gruppens lyttere forventet og var vant til, og det tror jeg kom som et sjokk. Ved release ble albumet hyllet av flere anmeldere, inkludert meg selv, som ga det en knallsterk femmer i Aftenposten. Dette var det beste Sushi x Kobe hadde gitt ut, men også et album som gikk under radaren hos mange. Det var kompromissløst, dystert og ekstremt hardt i både tekst, form og produksjon – jeg tror helt ærlig at mange Sushi x Kobe-lyttere ble skremt vekk av de to åpningslåtene.
Albumet åpner med den melankolske instrumentalen «Døden lever lengst» – et vakkert pianostykke som baner vei for et overraskende mørke som glir over i albumets første singel «C’est la mort». Låten med en bass fra det kaldeste helvete og en tekstlevering fra Emir Hindic som får det til å virke som om han er i faktisk livsfare.
Heisen ned til satan, høstet det jeg har sådd
Mistet mine sjanser, det får gå som det går
Det'e paranoia, det'e paranoia
Kutter strupen på cavaen, gjør blod til soya
Dette var noe annet, og jeg ble hekta med en gang.
Kniv, kirkebrann, metadon og subutex mm.
Mathias Humlen og Askjell Solstrand spiller Hindic og Uthaug ekstremt gode med produksjoner som dyrker mørke teksturer, skarpe synther og tempoer som hører best hjemme på Hausmania.
Det var konseptuelt fra ende til annen, og det ble også speilet i tekstuniverset. Det var mindre snakk om kvinners underliv og mer snakk om selvdestruktive tendenser, angst, rus, LAR-behandling og kirkebrann. Emir og Kristoffer komplimenterte hverandre perfekt. Emir med sin teft for hooks og melodier og Kristoffer med glødende vers fylt av smittende aggresjon.
Et av albumets høydepunkter er fortsatt energibomben «Intrykk». En låt med massiv fart fremover, hvor du ikke får tid til å puste før Kobe messer «Kniv, kniv, kniv, kniv», og låten plutselig er over.
Døden lever lengst var forut for sin tid i norsk rapsammenheng – og ja, å si at noe er forut for sin tid er litt sånn, meh, men det var et album som jeg helt ærlig tror hadde gjort det mye bedre om det kom ut i dag. Folk var ikke klare for det.
Ti år siden jeg hørte låta om tentakkelporr i kjelleren på Samfunnsvitenskapelig fakultet, og seks år siden Sushi x Kobe slapp debutalbumet som bør ha kultstatus og bli sett på som en av de mest innovative og modige norske hiphopskivene.
