Mall Girl med sin beste og mest klissete skive til nå
Foto: Vilde Nordheim Evensen
Jansen Records 26.01.2024
9/10.
Da er det bare å pakke kofferten og flytte til uniten!
Indierock, pop, jazz, avantgarde mm.-bandet Mall Girl har alltid vært bra. Helt siden de gikk insisterende kun i rosa (noe de tilsynelatende har tonet dramatisk ned).
De har alltid vært lekende i det musikalske uttrykket og fått det til å fungere. Dette er utvilsomt på grunn av de ekstremt dyktige musikerne som stod bak. Nå er de et medlem færre. Eskild Myrvoll har forfulgt andre musikalske eventyr og igjen står Bethany Forseth-Reichberg, Veslemøy Narvesen og Iver Armand Tandsether.
De er nå ute med sitt andre album Pure Love og her er det mye å fryde seg over.
Hvite folk i amerikanske band
Pure Love starter med lyden av en orkestergrav som stemmer før konsert, komplett med hosting fra publikum og alt. Et grep jeg sist hørte på en annen fantastisk norsk skive fra 2021. Åpningslåta på The Switch-albumet Macca/Jawaka 2: Rikt Indre Liv.
Låten glir rett psykedelisk over i sløy gitarrock ispedd litt Angel Olsen, Punisher (2020)-aktig Phoebe Bridgers og forsiktig støyrock. Bandet sier selv at Pure Love har tatt inspirasjon fra sjangeren midt west emo, kjent for sin rullende gitarplukking ifølge presseskrivet. Personlig ser jeg for meg en viss type hvit amerikansk bandestetikk hvor alle medlemmer er veldig glade i Neutral Milk Hotel og Car Seat Headrest og har bygd videre på det.
Kall det hva du vil «Inzane» er en helt krem åpningslåt som enda viktigere enn sjangertolkning viser hvor utrolig dyktige de tre musikerne i Mall Girl har blitt. Gitar, vokal og trommer – alt er mer raffinert. Gitarlyden Iver Armand Tandsether har utviklet kommer til å bli ettertraktet spår jeg.
Trommarbeidet til Veslemøy Narvesen er dessuten alltid et høydepunkt og hun skinner i flere øyeblikk på hele albumet, men det er spesielt på andrelåta «All I Should Have Said» trommestikkene stikker ut. Det skal ikke tas noe vekk fra den fantastiske vokalen til Bethany Forseth-Reichberg heller, som er nydelig mikset og høres fløyelsmyk ut i headsettet.
Det er egentlig gjennomgående på det ni låter lange albumet hvor behagelig og helhetlig alt høres ut. Du kommer veldig inn i en flytsone hvor du uten å tenke på det har hørt albumet rundt 2-3 ganger. Litt som når man hører på 7 (2018) av Beach House, ikke til sammenligning utover nevnt flytsone, men en fantastisk plate også verdt å sjekke ut.
Klissete, cute, unorskt og Death Cab for Cutie
Tematikken og låtskriving på albumet prøver ikke pusher noen grenser, men omfavner noe kjent. For mange vil Pure Love være en sentimental og nostalgisk lytt. Albumet gestalter indie og emo-rock fra en periode av livet hvor ting var litt mer ukomplisert – ja bortsett fra kjærlighet da. For eksempel et av høydepunktene «Glu Myself 2 U», en ordentlig sviske som gir ordentlig Death Cab For Cutie-vibber, men peprer med litt harde riff for at det ikke skal bli helt diabetes.
Tittelsporet befester den gjennomgående romantikken – sukkerspinnet kler Mall Girl godt.
Pure Love Mall Girls beste til nå, det er også noe veldig unorsk og deilig med deres nyeste plate. Om det er på grunn av de musikalske referansene eller det faktum at vokalist Bethany Forseth-Reichberg synger på så overbevisende kav amerikansk engelsk, vet jeg ikke, men det er befriende å ikke komme på andre norsk assosiasjoner mens man lytter.
Da er det vel bare for meg å flytte til Des Moines, skaffe meg kule rammebriller, spontanfermentere hele personligheten og vaske ut jeansene.