Mandagslista 30

Denne Mandagslista er en ganske genial måte å holde seg oppdatert på. På en annen side kan den gi meg dårlig samvittighet for å høre på for mye gammel musikk. Noe som er uheldig. Jeg blir også veldig bevisst på at det blir lengre og lengre mellom gode norske album. Singlene er det mange av, men lengre prosjekter av høy kvalitet er det verre med.

Lista er fortsatt oppdatert med norsk og utenlandsk kvalitet. God uke, tenk litt ekstra på biologisk mangfold! Og David Attenborough.

Spillelisten finner du nederst i saken.

Conversations – Orions Belte, Shikoswe. Prod: Øyvind Blomstrøm, Chris Holm, Kim Åge Furuhaug

Er det norske Khruangbin som er på farten igjen? Denne gangen krydrer de med en av Norges beste bevarte hemmeligheter, Shikoswe. En smitsom trommegroove og deilige riff kombinert med den luftige stemmen til Shikoswe kulminerer i deilige koringer i noen særs effektive refrenger. Det er noen veldig avhengighetsskapende med sounden til Orions Belte.

Salt Licorice – Jónsi, Robyn. Prod: A.G. Cook, Jónsi

Vokalist og frontmann i Sigur Rós er ute med det modige og ambisiøse albumet Shiver. Albumet er jevnt over forholdvis lavmælt, nesten litt beskjedent, men på låten «Salt Licorice» kastes dette ut vinduet og ut på dansegulvet. Alle må vike for dronningen av parketten. Svenske Robyn er en skandinavisk urkraft og islenderen gjør seg nesten en bjørnetjeneste ved å ha henne med på en låt. For Robyn tar eierskap til alt hun er involvert i. Intens og basstung produksjon. Og lys modulert vokal som skjærer gjennom som en velprogrammert laser. Det er mye tekstur og nyanser i produksjonen her som gjør den uegnet til å høre på dårlige høyttalere. Her må det bra hodetelefoner til.

Truth Nugget – Helena Deland. Prod: Gabe Wax, Valentin Ignat

Det var utelukkende det utrolig vakre albumcoveret som dro meg til denne låten. En slags illustrasjon med «uncanny valley»-trekk. Heldigvis så var innsiden av coveret også bra. Delands musikk er ikke veldig nytenkende. Har man hørt artister som Snail Mail, Courtney Barnett, Molly Burch eller Okay Kaya er det en viss kjensel på innpakningen. Men Deland har noe veldig filmatisk ved seg. Du kan høre at hun synger med halvlukket munn. Den litt uanstrengte «indie»-malen. Men Deland er en kløpper på melodi klarer å engasjere over en forholdsvis uengasjerende produksjon.

Superstar – Tennis. Prod: Alaina Moore, Patrick Riley

Tennis, de silkeglatte 70-tallsfetisjistene fra uniten. Soft rock fra omtrent øverste hylle. Ukomplisert musikk for høy luftfuktighet og bilder hvor eksponeringen er nesten sepiafarget, ja så solbleket er den. Ukomplisert musikk uanfektet av tiden vi lever i. En tidskapsel fra et band som ikke var påtenkt i en gang i perioden de idoliserer. Heldigvis er lettbeint akkurat det vi trenger akkurat nå.

The favorite – Smerz. Prod: Smerz

Låten er vel egentlig for kort til at man helt klarer å lage noen konkrete tanker rundt, «The favorite» er mer en dør. En reintroduksjon. Det har gått to år siden jeg hørte på Have Fun (2018). En feberfantasi av et prosjekt som har inspirert mye elektronisk musikk her til lands. Denne nye smakebiten fra duoen er noe helt annet. En slags ballade i kirketonearter. Noe veldig geistlig er det over det hvert fall og man blir svært ivrig etter å finne ut hva denne nye retningen skal være for noe.

Footprints – Ezra Collective. Prod: Ezra Collective

London-kvintetten Ezra Collective har lenge imponert med sine moderne jazz som fusjonerer hiphop og afrobeat med sine klassiske jazzrøtter. Denne gangen hyller til jazzlegenden Wayne Shorter med en cover av en av hans mest ikoniske låter. Gjennom prosjektet «Blue Note Reimagined» får nye artister bryne seg på låter fra hele Blue Note-katalogen. Og resultatene er ofte helt fantastiske. «Footprints» er en verdig cover med noe å hente for fans av beatkultur og klassisk jazz.

Jessa – Mina Tindle. Prod: Thomas Bartlett

Uheldig, eller heldigvis får jeg inn langt mer musikk enn jeg klarer å konsumere i innboksen. Jeg får dårlig samvittighet ovenfor alle jeg går glipp av eller som jeg ikke får hørt nok på. Hvem klipper frisøren? Hvem kuraterer musikk for musikkjournalisten? Men av og til får jeg faktisk hørt meg gjennom. Og nederst i en bunke med utgivelser som alle virket spennende fant jeg denne mektige balladen. Feist, Joni Mitchell, Julie Byrne og Kate Bush. Det er mange knagger her. «Jessa» er en sterk åpner på et knallsolid album. Er du fyllesyk og setter på denne kan det hende det blir noe grining. Just saying.

Mandaglista oppdaters hver mandag.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s