Årets Norske Album 2021

Den fullstendig ukjente trioen Jonas Kilmork Vemøy, Andreas Rødland Haga og Anders Hefre utgjør Maridalen. To blåsere og en bass som spilte inn debutalbumet sitt i Maridalen kirke. Et ukomplisert og genialt instrumentalalbum som gjør meg glad og rørt på samme tid. Nesten bare med singelen «Blir det regn i dag tru?» kunne Maridalen vunnet året for meg. Låten har ingen likemann når det kommer til komfort. Det må være en av de mest behagelgie låtene laget i dette landet.

Maridalen gjør meg nostalgisk selv om jeg ikke vet hva jeg savner. Det er stilren jazz mer tidløst enn ristet brød med smør og brunost og jeg kommer til å lytte på dette albumet til jeg trenger hjemmesykepleie.

2. Bendik HK – Progressive Rock Music

På tampen av året slapp Bendik HK sitt andre soloprosjekt. Et makeløst prosjekt med solide avtrykk fra britisk techno, UK-garage, break core og elektronika. Progressive Rock Music er et konsist og nøye satt sammen prosjekt på rett over en halvtime hvor hver låt tjener en helhetlig hensikt. En lek med mørke trommegrooves, temposkifter, samplebruk og atmosfære. Bendik HK føyer seg i rekken med norske elektronikere man ikke har råd til å gå glipp av.

Jeg krysser fingrene for å høre musikk herfra på klubben i det nye året.

3. Linni – Saga

I 2021 ga Linni ut både Saga og Nightridah. Begge to kruttsterke album som kaster månelys på Jonas Griegs allsidighet som musiker. Det er likevel eventyret Saga som fascinerte mest. På Saga henter Linni tryllestøv fra sideprosjektet Neste Planet. Et sideprosjekt hvor Linni utforsket jazz- og improvisasjonsmusikk med sin faste makker og produsent Erlend Lyngstad. Dette sideprosjektet viste seg å være noe av det beste Linni har gjort musikalsk.

En lekeplass hvor produksjonene brøt med gjeldende trender og Linni kunne rappe om rollespill, eventyrlitteratur og konstruerte narrativ der han kjempet mot drager og reddet prinsesser. Det var nytt og annerledes, og det er gledelig at Linni har tatt med mye av dette over til Saga.

4. Bård Berg – Oslo Beats Vol II

Varm og stilren house hvor trommeslager og produsent Bård Berg henter med seg et toppet lag av stemmer fra jazzlinja på NMH. Musikken har blitt til i et lite studio på Carl Berners plass i Oslo, og henter inspirasjon fra hjembyen og dens ulike sider. Det er fort gjort å fortape seg i musikken og flere gjennomspillinger av albumet før du innser at det har gått to timer mens du har tittet på trommemaskiner på Finn.

Låten jeg alltid finner tilbake til er «What Next», kan anbefale å starte der.

5. Damata – What’s Damata

Med What’s Damata har Torstein Slåen (gitar), Karl Erik Horndalsveen (bass) og Ola Øverby (trommer) skapt en hypnotisk ambient jazz-skive med nikk til Brian Eno, Aphex Twin og nordisk jazztradisjon. Musikken er unik, interessant og alltid utforskende.

Da en 1/3 av Damata; Ola Øverby kom på døren med debutskiven fortalte han at det gamle paret på coveret er et svart/hvitt-bilde av Øverbys besteforeldre der de står et sted i Gudbrandsdalen. Dette er ikke uvesentlig fordi bandet og platen er oppkalt etter et løst uttrykk mye bruk nord i dalen. «Damata» betyr noe i form av «må vite», «skjønner du» eller «sjø» som man sier i Trønderlag.

What’s Damata er en godt stykke håndverk, en slående vakker og ydmyk debut som fungerer som utmerket virkelighetsflukt i tillegg til å være et instrumental-prosjekt med personlighet.

Ja, også får jeg jo lyst til å dra en tur til Gudbrandsdalen en varm sensommer da.

6. Daniela Reyes – Engangsdager

Daniela Reyes er min generasjons visehåp. Den unge musikeren har en teft til melodi og tekst som sender tankene til Siri Nilsen, Stein Torleif Bjella og Frida Ånnevik. Språket i tekstene er muntlige, direkte og rørende i hvor lite innpakkede metaforene er. Det er noe veldig uretusjert over hverdagslyrikken til Reyes. Å skrive så bra tekster og melodier tidlig så i den musikalske løypa gjør meg optimistisk for reisen videre i Reyes’ kunstnerskap.

Engangsdager har låter det er realistisk å se for seg barn lære i musikktimen, ti år fra nå. Dette er visesang for læreplanen.

7. Sassy 009 – Heart Ego

Heart Ego er lyden av Sunniva Lindgaard (Sassy 009) som har funnet ut hva slags avtrykk hun vil sette igjen. Det er hypnotiserende selvsikkert, sexy og voldsomt fengende. Det er også noe av det mer tilgjengelige Sassy 009 har gitt ut. Det kan tolkes mange veier, men Heart Ego er klubbskiva de utenfor menigheten også kan forstå seg på. Sunniva tar i bruk mye mer tekst og vokal denne gangen og leker seg med pop og r&b – for eksempel på den fantastiske «Wannabe» hvor Sassy 009 kan minne om noen av ABRA’s roligere låter.

For hver utgivelse viser Lindgaard utelukkende progresjon. Det er aldri stagnasjon eller tilbakefall og det er prisverdig.

8. Undergrunn – Buketter & Ballspill

Undergrunns andrealbum var en solid overraskelse. Debuten Firenze’s Finest var en infantil smått sjarmerende rapskive, mens Buketter & Ballspill viste norsk hipop at UG var noen man skulle regne med. Albumet er på mange måter en mer moden demonstrasjon på hva Undergrunn er i stand levere, samt deres motvilje til å la seg plassere i en oppkonstruert bås.

Det er tatt bevisste valg for å vise frem et bredt spekter av Undergrunns ferdigheter bak mikrofonen og produksjonsspakene – Undergrunn kan fort bli definerende for norsk rap i årene som kommer.

9. Vilde Tuv – Melting Songs

Vilde Tuv driter i musikalske forventninger og det blir det bra musikk ut av. Glemt alt du tror du vet om blokkfløyte fra ungdomsskolen.

Blokkfløyten er hjørnesteinen på Melting Songs, men med seg har Vilde Tuv også den syntetiske supersagen eller trance-sagen hentet fra en gammel Roland synth som har blitt selve varemerket på hva mange forbinder med trance. Svær, dramatisk, tett lyd som fyller alle kanalene. Disse to elementene utgjør grunnmuren til Vilde Tuv på Melting Songs, to elementer som du ikke tenkt spilte på lag. Albumet sender tankene til «Bli Hos Meg» av Dina (2003) og «Concerning Hobbits» fra «The Fellowship of the Ring» (2001) på samme tid. Om ikke det får deg interessert så vet ikke jeg hva som gjør.

10. Orions Belte – Villa Amorini

Bergensbandet følger opp debuten med en hyllest til et nesten glemt nattklubbliv i Bergen. Et velspilt og behagelig album med evig gjenspillingspotensiale. Albumet er varme dager og svette sommernachspiel i ett. En herlig skive for deg samme lyttergruppe som Khruangbin og annen vibbete musikk. Smittsomme gitarer og trommegrooves får meg nærmest til å smake salt sjøluft på tunga. Om du er en som ikke liker å tenke på varme dager på sommeren er det kanskje ikke helt ideelt, men hvis du er som resten av verden og trenger litt eskapisme er dette midt i blinken.