En nekrolog til en superskurk

MF DOOM er død, men lever videre gjennom musikken. En leken visjonær med en av rapverdens mest unike penner.

Daniel Dumile kjent som MF DOOM er død 49 år gammel. Han ble bekreftet død 31. desember av sin kone via hans egen Instagram-konto. Rapperen skal visst nok ha gått bort den 31. oktober, men nyheten om hans bortgang er først delt nå, to måneder senere.

Dumile ble født i London, men flyttet til Long Island, New York som barn hvor han vokste opp. Han startet sin musikkarriere som en del av gruppen KMD med sin bror på slutten av 80-tallet. KMD fikk moderat suksess med låter som «Peachfuzz» og «What a Nigga Know?», men slo seg aldri helt opp.

Gruppen hadde et kort liv og ble oppløst da Dumiles bror døde i en bilulykke i 93.

Han gjenoppstod som den maskekledde MF DOOM inspirert av en av hans favorittskurker fra Marvel-tegneserien Fantastic Four. Et alias han bygget et helt parallelt univers rundt. Dumile kom til å bære mange masker i løpet av sin karriere. King Geedorah, DOOM og Viktor Vaughn blant hans mest kjente pseudonymer. Han gikk også inn i en rekke profilerte produsentsamarbeid under navn som Madvillain, Danger Doom, NehruvianDoom og JJ Doom.

For mer biografi er internett din venn. I denne teksten vil jeg heller redegjøre for hvorfor MF DOOM kommer til å bli savnet og hva han ga meg som artist.

MF DOOM (Skjermdump).

En sjokoladefabrikk av samples, rim og virkelighetsflukt

Det var ikke på et MF DOOM-prosjekt jeg hørte rapperen første gang. Det var på en sliten De La Soul-plate jeg hadde fått tak i på loppis. Plata The Grind Date (2004) var god nok den, men De La Soul er veldig rigide flinkiser i rapsammenheng som fort blir kjedelig. Det var heller den eklektiske MF DOOM som stjal hele showet på tampen av albumet med låten «Rock Co.Kane Flow». En låt som jeg fortsatt ser på som en av mine favoritt rap-låter. MF DOOM fremstår her som helt avkoblet fra hva alle de andre rapperne holdt på med. Mye på grunn av de intrikate rimene og den svært karakteristiske stemmen.

Tekniske sammensatte rim med intrikate mønstre ga tekstene hans en helt egen dimensjon. Det er fortsatt ingen som høres ut som MF DOOM og jeg tror ikke vi finner noen som han igjen. Bare se på disse verselinjene fra en av mine favorittlåter «Figaro» fra skiva Madvillainy (2004):

Told ya, on some get-rich shit

As he get older he gets colder than a witch tit

This is it, make no mistakes

Where my nigga go?

Figaro, Figaro

En annen dimensjon ved rapperen var hans svært konseptuelle universer og musikalske grep. Albumet MM…FOOD (2004) kretset for eksempel rundt mat i sine mange former. På Vaudeville Villain (2003) tok MF DOOM på seg et enda mer breialt uttrykk som en ung mann i starten av 20-årene. Mer bråkjekk og selvsikker enn med sine andre aliaser. Albumet er proppfullt av tegneserie-opptak og popkulturelle referanser man kan fortape seg i. Superskurken MF DOOM konstruerte et tekstunivers proppet med helter og skurker, absurde språklige bilder og intrikate rim du kunne utforske på Genius.com i timevis.

Artist og god venn Doglover95 hyller MF DOOM med egen versjon av «Accordion».

Barnslig nysgjerrighet i rapform

Det fantastiske med MF DOOM er at jeg ikke kjente han. Jeg lærte aldri noe om han i tekstene hans eller fikk blotlagt privatlivet hans på TMZ. Alt du så var den ikoniske masken. Masken som symboliserte er stort fuck you til den kapitalistiske trynefaktoren i musikkbransjen. DOOM var like kompromissløs i image som i lydbilde. Han henga seg aldri til det konforme og levde permanent i undergrunn – ja til tross for å være verdenskjent.

Alle burde bruke litt tid inn i dette nye året på å utforske MF DOOM. Så mye av dagens rap er åpenbar og blottlagt for all oppdagertrang. Du føler ikke behov for å lære mer om Migos eller sette deg inn i hva Drake mener med den ene linjen fra hans nyeste listetopper.

Det er rett og slett en mytologi ved MF DOOM å utforske du ikke finner hos mange andre.

Om du lar deg fascinere av tekstene, instrumentalene eller er atmosfæren er det noe for alle rapfans hos MF DOOM. Jeg kommer til å savne den barnslige følelsen musikken hans ga meg. Følelsen av å kjenne igjen en av hans mange samples andre steder, hos andre artister. Det gjør meg trist at jeg ikke får høre nye låter med den mørke røsten og de avhengighetsskapende rimene.

Jeg fniser fortsatt av hvor elegant låten «Rhymes Like Dimes» bruker outroen til Quincy Jones-perlen «One Hundred Ways» som hjørnestein i beaten. Eller hvordan han åpner låten «One Beer» med en sjarmerende lyrisk referanse til Frank Sinatra-låten «I Get A Kick Out Of You». Jeg lever for disse små øyeblikkene i DOOM’s musikk.

Superskurken er død, men musikken hans kommer aldri til å slå følge.

Jeg har laget en liste over noen av mine favorittlåter fra hans mange personligheter og aliaser. Lytt med et smil og Genius.com oppe.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s